Steven Gerrard har spilt sin siste fotballkamp på toppnivå. Liverpool-legenden har vært klubbens viktigste spiller siden Kenny Dalglish og en overlegen fanfavoritt på The Kop, selv etter at han dro til Los Angeles for å avslutte karrieren. Gerrard rakk aldri å vinne noe seriegull i England, men Champions League-seieren kan ingen ta fra ham. Det er også trofastheten til Liverpool som pusser glorien hans.
Gamle helter ruster ikke, sies det. Nei, de krangler, sier jeg. Nå kan man sikkert diskutere om El Hadji Diouf er en helt, men Steven Gerrard er i hvert fall helt for mange. Denne uka gikk den kanskje mest usympatiske fotballspilleren noensinne, ja Diouf altså, løs på Gerrard nok en gang. De har kranglet en rekke ganger opp igjennom årene og i Gerrards bok fra 2015 ble Diouf levnet liten ære. «Han bryr seg ikke om fotball og i hvert fall ikke om Liverpool», skrev Gerrard. «Rasist», repliserte Diouf. På fransk TV gikk Diouf ut og proklamerte om sin tidligere kaptein; «Mannen jeg ikke respekterer». «Da jeg ankom Liverpool visste jeg at han ikke er all verden. Han er ingenting». «Jeg respekterer spilleren, en stor spiller, men mannen, han respekterer jeg ikke». De spilte sammen i to år fra 2002, men det var nok til å bli evige uvenner gitt.
En ting er å bli gammel og gretten, noe helt annet å krangle flere år etter at de traff hverandre sist. Det er mange fotballspillere som blir gretne gamle gubber ganske så fort etter de har lagt opp. Roy Keane er en av dem. Diouf er en vrien fyr å like, men også Gerrard, som er megapopulær, har svin på skogen. Å gå løs på en DJ som nekter å spille Phil Collins for eksempel. Eller slå til en hotelleier og nekte for det. Jeg sier som Diouf: Jeg respekterer Gerrard som spiller, men nå er det over.
