Det er en grotesk verden vi lever i, med rikdom og fattigdom side om side. Jeg befinner meg på en gresk øy. Øya heter Samos og den lille byen heter Kokkari. Jeg er ikke rik, men har min norske pensjon. Likevel er jeg rik. Jeg lever et luksusliv, akkurat nå i en godstol, to meter fra havet, med utsikt til Tyrkia, og med et glass ozo. Grekerne er et vennlig folk. De kan dette med turisme, og gjør alt de kan for at jeg skal trives. Når jeg kommer tilbake til det samme stedet år etter år, er det som å komme hjem.
Men i år er det noe som skurrer. Det er så altfor få turister. Samos rammes av en dobbelt krise. Totalt uforskyldt. For det første den økonomiske krisen, hvor EU holder det greske folket i et jerngrep. Var det noen som snakket om europeisk fellesskap? For det andre har vi flyktningstrømmen fra Tyrkia. Man kan si hva man vil om den «løsningen» politikerne har kommet fram til. Men slik jeg opplever det, rammes jeg overhodet ikke at dette som turist.
Daglig leser vi i norske aviser om flyktningkatastrofen. Og mange turister holder seg tydeligvis borte fra noen av de greske øyene, blant annet Samos. Jeg er den eneste gjesten på hotellet hvor jeg bor, og på tavernaen hvor jeg nå sitter. Det beste jeg imidlertid kan gjøre her nede i denne fortvilede situasjonen, er å leve et luksusliv, og dermed etterlate meg noen euro. Mange av de unge jeg treffer, som er så heldige å få jobb, arbeider i bare fire–fem måneder i året, i turismen. Ellers lever de kanskje av bestefarens pensjon.
Så derfor: Gjør som meg. Dra til Samos, og gjerne til Kokkari. Nyt livet og etterlat dermed noe euro til det vennlige og hardt pressede greske folket.