Grenser til rasisme

Kontantstøtten virker å være en torn i øyet på Liebe Rieber-Mohn og hennes kollegaer i regjering.

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Liebe Rieber-Mohn, går til valg på å nekte Oslo-foreldre kontantstøtten gjennom å gjøre Oslo til en forsøkskommune der småbarnsforeldre ikke får kontantstøtte. Kontantstøtten ser ut til å være en torn i øyet på både Rieber-Mohn og hennes kollegaer i regjering. Man skulle nesten tro at de satt i opposisjon når de hardeste utfallene kommer. Men de rødgrønne har da vitterlig stortingsflertall, og kunne fjernet kontantstøtten hvis de ville. Et slik forslag har ikke kommet frem i de seks årene de har sittet i regjering. I stedet for å gjøre Oslo til en forsøkskommune for å fjerne en ordning, burde Rieber-Mohn jobbe med sine regjeringskollegaer for å få hele ordningen fjernet på landsbasis. Det gjør hun ikke.

De som tidligere argumenterte mot kontantstøtten fordi de mente den sendte kvinner tilbake til kjøkkenbenken, har nå snudd til å hevde at kontantstøtten hindrer integrering. Når ikke kartet stemmer med terrenget, forsøker man å endre terrenget.

For det første så stopper kontantstøtten når barnet fyller tre år. Da er det fortsatt tre år til barnet skal begynne på skole. Tre år som barnet kunne lært seg norsk gjennom lek og kontakt med norske barn i barnehage.

Det gjør de ikke. Hvorfor ikke? Fordi mor ikke jobber. Det beste integreringstiltaket, for mor og barn, er å få mor ut i jobb. Å fjerne kontantstøtten på 3500 kroner i måneden får ikke mødrene ut i jobb når man samtidig har økonomiske insentiver som for eksempel gir aleneforsørgere dobbel barnetrygd for barn, overgangsstønad på over 6000 kroner i måneden, ekstra småbarnstillegg og skattelettelser i personbeskatningen. Utsiktene for en innvandrerkvinne uten utdannelse til å få en jobb hvor hun kan tjene mer enn på norske trygdeordninger er små. Stadig flere peker på arbeid som nøkkelen til integrering. Å fjerne kontantstøtten vil i seg selv ikke gjøre noen større forskjell.

Angrep på kontantstøtten fordi det nesten bare er innvandrerkvinner som benytter seg av den, grenser til rasisme. Liebe Rieber-Mohn er ikke alene om dette, integreringsargumentet mot kontantstøtte dukker opp på tvers av partigrensene. Det er god sosialdemokratisk tone å ofre enkeltindividets valg for fellesskapets beste. Det hadde vært mer ærlig å si at innvandrerkvinner ikke får lov å oppdra egne barn fordi dette ikke fremmer integreringen.

En del av løsningen er å gå igjennom de ulike økonomiske virkemidler med mål om at disse skal innrettes slik at det alltid skal lønne seg å jobbe. Dette vil gjelde for alle, ikke bare innvandrerkvinner. Det finnes etnisk norske familier som har innrettet sin økonomi slik at mor eller far nettopp skal kunne være hjemme med barna mens de er små, uten at de gjør dette på skattebetalernes regning alene. De som velger å være hjemme av ulike grunner kan få gjøre dette uten å bli mistenkeliggjort av norske politikere fordi det er valg til høsten.