Innlegget er skrevet på vegne av 90 verger og eksrepresentanter for mindreårige asylsøkere
I sin nyttårstale for 2016, snakket statsminister Erna Solberg varmt om hverdagsintegrering, mens hun samtidig benyttet anledningen til å be folk om å melde seg som verger for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger.
Voksne mennesker over hele landet tok hennes oppfordring på alvor og meldte seg til tjeneste, for å vise solidaritet, og for å sørge for at mindreårige som har flyktet til Norge uten sine foreldre, skulle få sine lovfestede rettigheter som asylsøkere. Den gang fikk barn som kom alene til Norge en noenlunde rettferdig asylbehandling, og de hadde muligheten til å få oppholdstillatelse. Ingen av oss verger og representanter ble forespeilet hvordan dette skulle komme til å endre seg.
For til tross for at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er verre enn på mange år, har norske myndigheter strammet kraftig inn for afghanske mindreåriges mulighet til å få bli i landet vårt. Norge ignorerer ALLE anbefalinger om å ikke returnere flyktninger dit. I praksis er det nå så godt som umulig for de som er over 16 år å få beskyttelse i Norge. De skal deporteres når de blir 18, alle som en! Det spiller ingen rolle at de risikerer forfølgelse ved retur. Våre myndigheter tar INGEN hensyn til at Afghanistan er et land hvor barn utsettes for absolutt alle typer alvorlige overgrep. Ingen skulle tro at et flertall på Stortinget faktisk har stemt mot mer midlertidighet for enslige mindreårige asylsøkere. I sin nylig publiserte forskningsrapport, kommer NIBR med helt klare råd som svar på at så mange enslige mindreårige forsvinner fra mottakene. Det pekes på to ting, nemlig avskaffelse av midlertidige tidsbegrensede tillatelser og at barnevernet bør ha ansvaret for mindreårige mellom 15 og 18 år. Til tross for at det er Justisdepartementet selv som har bestilt og betalt rapporten, avvises disse rådene kontant.
I månedsvis har vi kjempet en hard kamp for våre mindreårige fra Afghanistan. Det har blitt skrevet kronikker og brev, vært avholdt høringer på Stortinget og arrangert demonstrasjoner, og på andre måter blitt synliggjort at den sterke økningen i bruken av midlertidige tidsbegrensede oppholdstillatelser og økningen i tvangsreturer av mindreårige til Kabul, har store menneskelige konsekvenser.
Selv om dette brevet først og fremst berører de mange unge afghanernes brutale skjebner, så blir også mindreårige fra andre land rammet av regjeringens returregime. Det dreier seg blant annet om mindreårige av somalisk opprinnelse fra det urolige Ogadenområdet i Etiopia og enslige mindreårige fra Somalia. Også de blir forfulgt der de kommer fra, men får svært sjelden beskyttelse i Norge. De blir i likhet med unge afghanere henvist til internflukt, i henholdsvis Etiopia og Mogadishu.
Vergenes stemmer blir ikke hørt, avslagene og utsendelsene fortsetter. Som en følge av dette, er mange av våre mindreårige drevet på en ny flukt videre ut i Europa. Denne gang er pådriveren den norske stat. Noen klarer vi å holde kontakten med, andre vet vi ingen ting om. Vi er sterkt bekymret.
De som fortsatt befinner seg på mottak, er livredde, motløse og dypt deprimerte. Mange tyr til selvskading i sin fortvilelse. Vi får meldinger og telefoner, de orker ikke mer, de orker ikke leve lenger og har ingen håp for fremtiden. De vet så inderlig godt at i Afghanistan er de i livsfare, der flere har blitt torturert og vært vitne til familiemedlemmer er blitt drept av Taliban og IS.
De har så store traumer etter opplevelser i dette landet at tanken på å bli returnert er verre enn døden. Mange av dem har ikke engang bodd i Afghanistan tidligere, men er vokst opp som flyktninger i nabolandene, der de har levd uten noen rettigheter.
Vi forsøker å støtte dem og oppmuntre dem til å fortsatt holde fast i livet, men dette ansvaret er altfor stort. Forventer virkelig myndighetene dette av oss?
Vi føler så uendelig med dem, disse flotte og modige ungdommene som etter at de kom til landet vårt, viste stor tillit til oss som skulle være med å ivareta dem.
Til tross for sin traumatiske bakgrunn og flukt, var deres øyne fulle av håp. De uttrykte stor glede over at de hadde kommet til et trygt land. Alt de ønsket var å få gå på skole og få være barn igjen. Det var en positiv opplevelse å bli kjent med dem og være med å gi dem et håp for fremtiden.
Nå er lyset i øynene deres sluknet.
På mottakene forteller de ansatte om den dystre stemningen som har senket seg. Vi opplever det samme når vi er på besøk. Initiativet er borte, de orker ikke å stå opp, gå på skole eller være med på fritidsaktiviteter. Det som før var med på å få dem til å «glemme» sin historie, har ikke lenger noen virkning. «Hvorfor skal vi lære norsk når vi ikke får bli i Norge,» spør de. Mørke og depressive tanker er det som har tatt over.
Situasjonen har vart lenge nå. Representanter og verger over hele landet er STERKT preget, utbrent og flere har selv måttet begynne i terapi. Noen har også med tungt hjerte vært nødt til å sykemelde seg. Akkurat det er en vanskelig avgjørelse å ta, fordi disse barna ikke har andre å lene seg på i den totale systemsvikten vi nå opplever.
Det går på helsa løs. Mange av oss sier nå nei til flere oppdrag, den psykiske belastningen er alt for stor. Disse skjebnene følger oss hele døgnet. Maktesløshet over de mindreåriges situasjon, maktesløshet over en regjering som kun tenker på hvordan de kan stramme inn ytterligere og på hvordan de kan kaste ut flest mulig, er totalt ødeleggende for oss også. Få hadde sett for seg den psykiske belastningen dette har blitt. I tillegg til at vi føler så sterkt på ansvaret for de mindreårige, er opplevelsen av at asylinstituttet i Norge er avskaffet for mindreårige fra flere ulike land, en tung bør å bære. Det å ikke lenger ha tillit til et system vi skulle være en del av som barnas representanter, er ubeskrivelig tungt.
Vi har kjempet en innbitt kamp mot denne politikken lenge, så langt til ingen nytte. Snart vil det ikke lenger være folk her i landet som orker å påta seg samfunnsoppdraget som representanter for enslige mindreårige asylsøkere. Det finnes ikke flere ord. Vi må se handling. Hvilken vei velger den norske regjering for disse barna som vi har ansvaret for og som trenger beskyttelse? Velger dere å gi dem et håp for framtida, eller et liv på evig flukt?
Hilsen (eks)representanter og verger for mindreårige asylsøkere