«Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst».
(Fra Opplæringslovas paragraf 1).
Tenk deg at du jobber i en bedrift med to ulike avdelinger. I den ene er sykefraværet nesten null. Folk kommer på jobb hver dag med et smil om munnen og går hjem åtte timer senere like blide. På den andre avdelingen derimot, er fraværet så skyhøyt at det i perioder er nesten tomt i lokalet. Folk er bleke i ansiktet når de kommer og grå når de går.
Hvilke tiltak ville en gjennomsnittlig bedriftsleder sette inn for å bedre på denne ikke spesielt heldige situasjonen? Antakelig ville man igangsatt en arbeidsmiljøundersøkelse. Involvert de ansatte for å finne ut hvordan det kunne legges bedre til rette for et godt miljø. Undersøkt om avdelingslederen var klar for kraftig faglig oppgradering eller ganske enkelt utskifting. Og ikke minst sett om det var noe man kunne lære fra suksessavdelingen over gangen.
Hvis man skulle bruke samme logikk i denne bedriften som norske politikere har valgt å bruke overfor norske skoleelever, ville det sett ganske annerledes ut. Da ville man i stedet innført strenge fraværsregler i den kjipe avdelingen. Et sinnrikt system med faste prosentgrenser ville bli lagt til avdelingslederens allerede ganske stappfulle oppgaveportefølje. De ansatte som var for mye borte ville få beskjed om at de ikke lenger passet inn på denne arbeidsplassen. På den måten ville man sannsynligvis lykkes i å få fjernet dem som var mest borte. Kanskje fraværet til og med ville gått noe ned. Men arbeidsmiljøet ville forblitt omtrent som før.
Etter at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innførte en streng fraværsgrense på ti prosent i videregående skole i fjor høst, har fraværet gått ned. Statsråden jubler. Det samme gjør andre tilhengere av det nye regimet. Det meldes om mindre skulk og mer oppmøte. Alt dette er sikkert riktig. Men det er bare en liten flik av fortellingen om fraværsgrensa.
I Telemark, hjemfylket til kunnskapsministeren, har 69 elever overskredet fraværsgrensa slik at de ikke får karakter. 237 elever står i fare for å gjøre det samme. I Hedmark kan fylkesråd Aasa Gjestvang fortelle at 217 elever allerede er utestengt fra eksamen til våren. Ytterligere 200 står i akutt fare for å bryte fraværsgrensa. Også Gjestvang er glad for at fraværet er redusert.
– Fraværsregelen virker disiplinerende overfor dem som ville klart seg bra uansett. Men den er katastrofal for dem som ikke klarer å holde denne grensa av ulike årsaker. Mye tyder på at frafallet vil stige som følge av ordningen. (..) Sett 217 elever etter hverandre, så ser du hvor mange det er. Jeg er ikke villig til å ofre dem for en slik regel, sier hun til Østlendingen.
Det er godt å høre at Gjestvang ikke er villig til ofre hundrevis av elever for et prinsipp. Tenk om skolepolitikerne kunne være enig med henne.
Videregående opplæring skal være gratis. Det er ikke lenger tilfelle. Elever i familier med dårlig råd har ikke den samme muligheten som andre til å dra til fastlegen, betale for en konsultasjon og få dokumentert fravær. Dermed er det lommeboka som kan avgjøre hvilken side av tiprosenten eleven havner på. Ikke for det, det er mer enn nok av ressurssterke elever som kommer seg til legen. Ifølge Klassekampen bruker fastleger nå 25 prosent av tida satt av til akuttpasienter på å dokumentere sykefravær til småsyke elever. Noen har også sett en mulighet til raske penger: For 250 kroner kan elever ordne en konsultasjon med lege via Skype og få tilsendt en elektronisk legeerklæring.
Også lærerne har blitt kjent med en ny tidstyv. Detaljerte og nitide føringer av fravær, ofte i systemer som ikke er laget for dette og som ikke klarer å skille mellom udokumentert og dokumentert fravær, er en del av hverdagen. En liten feil kan få alvorlige konsekvenser.
Å utrope den nye fraværsgrensa til en suksess før skoleåret er omme, er uansvarlig. Den politiske seieren til Røe Isaksen er inntil videre akkurat like udokumentert som fraværet han vil til livs. Det er fram mot sommeren og eksamen vi vil se hvor mange elever som ikke får karakter, som må ta opp fag eller dropper ut fordi de ikke klarte å presse seg under den magiske grensen. Det gir heller ingen mening å evaluere dette systemet uten å finne ut hvor mye tid som går til spille på landets lærerværelser og legekontorer.
Før skulle skolen gjøre elevene til «gagns menneske». Nå spyttes ordet «koseskole» foraktfullt ut av kjeften på enhver skolepolitiker som vil tas alvorlig. I stedet skal press, krav, straff og rapportering motivere ungdommen til innsats. Og formuleringen om «gagns menneske» er fjernet fra Opplæringslova. Det er i grunnen det aller mest alvorlige fraværet.