I snart ett år har mange foreldre kjempet for at våre tidligere så stabile barnehager, skulle forbli akkurat det. Det har imidlertid vært forgjeves. Min datters barnehage ble først konkurranseutsatt, så plukket ut for salg da ingen tilbydere var interessert. Før prosessen startet, var det tilnærmet null utskiftninger av personalet, null gjennomtrekk, det var stabilt og godt der, og brukerscorene var deretter. Det var fornøyde barn, ansatte og foreldre i Smedbakken barnehage. Som bekymret forelder blir jeg avfeid av Camilla Wilhelmsen i Dagsavisen den 3. november med at hun ikke ser noen grunn til å frykte hva enkelte aktivister og sosialister mener om dette. Det hun egentlig sier, er at hun ikke ser noen grunn til å lytte til de mer enn hundre høringsuttalelsene som kom inn i forbindelse med salg av ti Oslo-barnehager, hundrevis av sider som alle, uten unntak, tydelig viste motstand mot salget. Det var altså ikke snakk om hva «enkelte aktivister og sosialister» mente, og det vet Wilhelmsen godt. Likevel vil Oslo Frp nå privatisere ytterligere 25 barnehager i Oslo.
I Smedbakken barnehage, en liten barnehage på fire avdelinger, har hele seks ansatte, inkludert fagleder og to pedagogiske ledere, sagt opp etter at prosessen startet. De fleste hadde svært lang erfaring, flere hadde jobbet i barnehagen i nesten 30 år. De som er igjen i barnehagen gjør en fantastisk jobb. Det er imidlertid stor usikkerhet og ustabilitet på enkelte av avdelingene. Mange barn har måttet venne seg til nye ansikter som har kommet og gått.
Gratulerer Camilla Wilhelmsen, for din særdeles manglende vilje til å lytte. For din særdeles manglende vilje til å se på hvordan konkurranseutsetting og salg av denne og andre Oslo-barnehager går ut over barna. Det hjelper ikke barna at du sier “private driftere er minst like gode som kommunale”. I Asperud barnehage i Søndre Nordstrand er det bare 3-4 de opprinnelige ansatte igjen. Barna har vært igjennom enorme omveltninger, men heller ikke der vet man noe mer enda- etter snart et helt år med usikkerhet- om hvem som skal ta over barnehagen.
Du uttalte nylig i en film laget av journalisthøgskolestudenter som ble publisert i går, Camilla Wilhelmsen, at det var en hyggelig undersøkelse i Aftenposten den 18. november. Den viste at barn som har gått i private barnehager gjør det bedre på skolen, og forskerne som står bak undersøkelsen er bekymret. Du syns imidlertid det er hyggelig at det oppstår et skille mellom barn som går i private og kommunale barnehager? Jeg ser her i Groruddalen, hvor jeg bor, at skillene oppstår når for eksempel en privat barnehage med nesten 700 kroner i kostpenger tiltrekker seg barn av ressurssterke foreldre, mens andre barn ikke kan gå der fordi foreldrene ikke har råd. Foreldre som ikke har råd finnes det mange av her i Groruddalen. Jeg lurer på om det ligger prestisje i for deg, som kommunepolitiker, at barna som går i kommunale barnehager skal gjøre det dårligere på skolen enn barn i private barnehager? Det kan høres slik ut. Det er bekymringsverdig at en kommunepolitiker, som jo også skal jobbe for at de kommunale velferdstilbudene skal bli best mulig, tenker slik. Men nå er jo heller ikke Frp særlig kjent for å fremme sosial utjevning. Var det ikke noe som het «enhver er sin egen lykkes smed»? Dette gjelder tydeligvis i Frp-tankegang også for de minste barna.
Mange private barnehager er gode. Foreldre i en god privat barnehager ville heller ikke blitt glade om barnehagen plutselig skulle skifte eiere som ga de ansatte dårligere vilkår- eller som skulle sette inn færre ansatte i barnegruppene, slik det er stor fare for i våre kommunale.
Det er i økende grad store kommersielle kjeder som får tilslag etter anbudsrunder (de ideelle, foreldredrevne barnehagene skvises ut i stadig større tempo), og disse tjener store penger på å gi de ansatte dårligere pensjonsavtaler enn de får tilskudd til, samt å ansette færre enn bemanningsnormen i Oslo tilsier. De har imidlertid større økonomisk handlingsrom enn de kommunale barnehagene og kan enklere sette inn vikarer ved sykdom. Ofte har kommunen gjort en slett jobb med vedlikehold, og nye barnehagelokaler gir et annet inntrykk enn 30 år gammel bygningsmasse det ikke er gjort noe med.
Det er imidlertid relasjonene i barnehagen som er viktigst for barna. Det er de faste ansatte, de som er der hver dag, de som nå hadde opparbeidet seg så lang ansiennitet at Oslo Frp mente de var for dyre i drift, som er deres trygghet. Vi vet ikke hvor lang tid det tar å bygge stabiliteten opp igjen i en barnehage som har mistet så mange ansatte, men vi vet at mange barn rammes. Det gjenstår å se, Camilla Wilhelmsen, om dette vil føre til at de gjør det bedre på skolen.