Jeg har tidligere vært sterkt kritisk til deg i media, fordi den mobbingen jeg opplevde ikke ble tatt tak i, men du fortjener de stående ovasjonene du har fått for ditt utrettelige arbeid gjennom 48 år på Fjell skole. Vi er kanskje fundamentalt uenige om mye – både politisk og når det kommer til religion, men i denne sammenhengen betyr det ingenting. Og det er nettopp dét du har lært meg, Unni. At ulikheter ikke har noen betydning, og hvor viktig det er at mennesker fra alle verdenshjørner kan samles. I ett fellesskap. Viktigheten av å bygge broer, ikke murer. «For hvordan kan man bli venner, hvis man bygger en mur?»
FN-dagen på Fjell skole er noe av det jeg husker aller best. Alle flaggene representert, mat fra alle kanter av verden, tog i gatene, samling i skolegården. Mangfoldet. Samhørigheten. Stoltheten når jeg kunne heve det norske flagget, og føle at jeg var en del av noe større. Et viktig arbeid for medmenneskelighet, inkludering og samhold på tvers av farge, religion og etnisitet, som har fått internasjonal oppmerksomhet. Med rette. På tross av mine egne negative erfaringer med mobbing på Fjell skole, finnes det også mange positive historier å trekke fram. Jeg tenker at ingen mennesker er perfekte, og at alle kan gjøre feil. Unni Helland gjorde feil i å ikke gjøre noe med mobbingen jeg opplevde, men i rettferdighetens navn har hun også gjort mye riktig. Og noen av disse tingene ønsker jeg å trekke frem.
Unni Helland har gjennom flere tiår hatt et helt spesielt varemerke. Forestillingene vi opptrådde med. Lille Josefine med skolesekk på ryggen som står alene i skolegården:
«Sommerfuggel i vinterland
Æ så dæ i går på gata, da byen lå kald og stor
Æ så du va ny i livet, æ så du va ny i nord
Og mora di bar en koffert, med alt det ho eide i
Og du gikk og bar på hennes drøm, om engang å få bli fri
Og du ga mæ et smil, Sommerfuggel i Vinterland
Ingen får ta fra dæ,
Fargan du viste me
Å, må drømmen du bær bli sann,
Sommerfuggel i Vinterland»
Og vi andre på rekke med flagg i hånden bak. Lille Josefine, som finner en hånd å holde i, og et fellesskap. Minnene fra da jeg sang «Da jeg trengte en neste» for Bondevik 2-regjeringen på en stor KRF-konferanse. Og da jeg i et veldig stolt øyeblikk fikk hilse på Kjell-Magne Bondevik ute i gangen på et konferansehotell, etter at vi hadde fått med hele salen på «Sammen for livet.»
Jeg vil takke deg, Unni, for alt du har lært meg om det å være medmenneske, og hvordan vi kan inkludere hverandre, slik at alle kan oppleve å høre til. Jeg vil takke deg for at du lærte oss å reflektere, stille spørsmål og tørre å være uenige – uten at vi trengte å bli uvenner av den grunn. Du så kanskje ikke mobbingen jeg opplevde, men på en annen måte så du meg allikevel, ved å gi meg faglige utfordringer. Spesielt i norsk. Fordi du så potensialet mitt, og ga meg troen på at jeg var flink til å skrive. Ikke minst hadde det stor betydning at du oppmuntret meg til å fortsette med å uttrykke meg gjennom ordene. Du fortjener derfor mye av æren for den sterke lidenskapen jeg har til skrivingen min idag, og hvorfor jeg ble samfunnsbevisst så tidlig.