Innlegget er publisert på Facebook og er gjengitt med tillatelse.
Hadde første dag på jobb som fast i NRK i dag. Skulle være på plass tidlig, signere kontrakt og ha møte. Men før jobb skulle jeg levere to kids på skole og i barnehage.
Det var god stemning under frokosten, vi hadde god tid, I was on top of it. Men som de fleste vet, er det to ting man ikke kan kontrollere: Været og barns humør.
Jeg la frem yttertøy – så smeller det for en av kidsa. Regnbuksa var feil. Alt ved den var feil. Den er trang, dum og ikke god i å leke i.
Shit. Og dessuten: «Det er ikke regnbukse, men overtrekkbukse, mamma». Regnbuksa lå igjen på skolen. Og nå er det seriøst sludd, så vi må ta på den.
Men neida.
Jeg heier ellers på sta, unge jenter med sterk personlighet. Men akkurat nå passer det dårlig, ass.
Hun gir seg ikke. Jeg glemmer alt jeg hadde lært på COS-kurset. Hun blir ordentlig sinna. Tar ca 20 min å få på den jækla buksa. Jeg blir irritert, klokka tikker. Tikk takk.
Når vi endelig kommer oss ut, må vi småløpe for å rekke skolen. Jeg hører meg selv si: Kom igjen, vi må kjappe oss, vi må løpe litt til. Minstejenta stopper opp plutselig og sier: «Det er ikke min feil at jeg ikke kan løpe like fort som dere. Beina mine er korte fordi jeg bare er 4 år».
Jeg skulle til å trøste henne, da jeg hører ringeklokka fra andre siden av gata. Vi må løpe videre!
Vi løper inn på skolen. Jeg sier med for høy stemme at 6-åringen må forte seg og følge etter klassen som nå var på vei inn. Hun ser lei seg ut, jeg rekker ikke å gi henne klem.
Så var det å beine til barnehagen, regnstøvlene som jeg syntes var en god idé da vi gikk ut av huset, er ikke det nå lenger. Nå er det bare glatt på bakken. TIKK TAKK. Jeg løper inn, kler av henne fort, setter matpakke og vannflaske inn. Sier at mamma ikke rekker å vinke når jeg står ute og ta en piruett... (En liten tradisjon)
Hun ser skuffa ut, «men vinke litt mamma», «jeg må løpe». Når jeg kommer ut av barnehagen er været blitt enda verre, det er også blitt glattere, jeg tryner skikkelig på veien. Jeg løper ned en stakkars fyr.
Hele tiden med en vond følelse i magen om at jentene fikk en kjip morgen. Og at jeg burde ha tatt meg litt mer tid til å reparere og ikke minst vinke. Og nå kommer jeg seint også: Det kjipeste av det kjipe er jo når du føler deg mislykka på de to viktige tingene du skal gjøre den dagen.
Løper inn på NRK, de lange gangene, faen, har de alltid vært så lange? Jeg styrter inn i møterommet som en Kramer.
Og så sier sjefene mine: «Hei, Kadra. Så hyggelig å se deg igjen.»
Og det var utrolig kult gjort. Jeg følte meg allerede elendig, og hadde dårlig samvittighet for kidsa. Og jobben. De kunne også sagt: «Eh.. hva er dette? Første dag som fast…» De kunne ha shamet meg mer. Men de gjorde ikke det.
Jevnlig har vi debatter om mødre og karriere. Jeg skal ikke gå inn i den debatten, men som yrkesaktiv mor har det viktigste for meg vært gode sjefer. Som ikke heller mer bensin på dårlig samvittighet-kvota de gangene man ikke når opp.
Du vet det det gamle afrikanske ordtaket: Det tar en landsby å oppdra et barn. I 2020 er gode sjefer en viktig del av den landsbyen. Gode sjefer vet at mødre gjør så godt de kan.
Nå skal løpe jeg hjem og kose med kidsa mine.
Før jeg, som mange andre yrkesaktive mødre, må sette av et par timer etter legging til å jobbe.