Utdanning er avgjørende for at alle barn skal få muligheten til å realisere sitt potensial. Selv om alle barn har rett til utdanning, er det 260 millioner barn i verden som ikke går på skole. Og mange av barna som går på skole, lærer ikke å lese, skrive og regne godt nok til å klare seg i en vanlig jobb.
Jeg har tidligere skrevet om Norges lederrolle i det internasjonale arbeidet for å gi flere utdanning. Om behovet for kvalitet i utdanningen. Og om at Norges innsats først og fremst bør bidra til å bygge opp sterke utdanningsinstitusjoner i utviklingslandene. Senere har jeg skrevet om behovet for å ta i bruk digitale hjelpemidler i utviklingsarbeidet for at elevene skal lære mer.
I et innlegg 18. juni hevdet Steffen Handal at investering i ny teknologi er viktigere for meg enn å utdanne lærere og utvikle en god og bærekraftig utdanningssektor i utviklingsland. Handal tolker meg i verste mening.
Verden vil trenge 69 millioner nye barne- og ungdomsskolelærere innen 2030. Teknologi og digitale hjelpemidler kan aldri erstatte noen av disse lærerne. Men dersom vi bruker teknologien riktig, kan den støtte både elevene og lærerne. I lite ideelle læringssituasjoner kan teknologien være avgjørende.
Det viktigste vi kan gjøre for å nå målet om god utdanning for alle, er å bygge opp robuste utdanningssystemer med gode lærere som kan gi undervisning til elever i flere generasjoner fremover. Det gjør vi for eksempel gjennom Lærerinitiativet som Erna Solberg lanserte i 2017 og Globalt partnerskap for utdanning, som har som mål å styrke lærerutdanningene, bidra til rettferdig fordeling av lærere og få utviklingslandene til å bygge opp sine utdanningsinstitusjoner.
Det er ingen motsetning mellom gode lærere og læringsteknologi – tvert imot vil elevene kunne utnytte teknologien bedre med en god lærer. Samtidig må vi ta innover oss den virkeligheten vi lever i. Mange barn lever på flukt, langt fra klasserom og skolebøker. Mange land har en lang vei før de kan tilby elevene gode skolesystemer med gode lærere. De lærerne som finnes har ofte lav kompetanse og ansvar for altfor mange elever. Da jeg var i Malawi tidligere i år besøkte jeg flere skoler. På Lifidzi Primary School er det 19 lærere fordelt på 1937 elever. Disse elevene vil aldri oppleve den lærertettheten eller de robuste skolesystemene vi har i Norge. For disse elevene er læringsteknologi en stor mulighet.
Smarttelefonspillet EduApp4Syria hjelper syriske barn på flukt med å lese selv om de ikke har mulighet til å gå på skole. Nettbrett i undervisningen avlaster læreren og gir elevene én-til-en-undervisning selv om det er mer enn hundre elever i klassen.
Handal stiller også spørsmål ved om hva som er viktigst for meg – å nå målet om god utdanning for alle eller å skape et marked for teknologiselskaper som skaper læringsteknologi. For mange elever vil tilgang til digitale læremidler være en viktig del av veien til god utdanning. Da blir det meningsløst å skape en kunstig motsetning mellom digitale innovatører og god utdanning for alle. Ved å øke bruken av læringsteknologi av høy kvalitet kan vi bidra til å oppnå flere av bærekraftsmålene samtidig.
Det er vanskelig å bygge opp gode utdanningsinstitusjoner når ikke alle myndigheter ser verdien av å satse på utdanning. Fremover blir det viktig for meg vise at gode utdanningssystemer er en investering i landets økonomiske og sosiale utvikling, og ikke bare en utgift. Samtidig vil jeg gjennomføre et digitalt løft i utviklingsarbeidet som vil komme elevene i utviklingsland til gode. Både som et supplement til gode lærere og som en erstatning der situasjonen er ekstra vanskelig. Vi må arbeide langs flere spor.