Debatt

God jul, barnehageansatt!

Om koronaen har bragt med seg noe bra, så må det være at jeg - travel småbarnsmor 2020 - kanskje har fått noe mer innsikt i hva du betyr.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kjære du som jobber i barnehage. Dette er en hilsen til deg.

Det er på høy tid. Jeg har bare glemt det litt i mitt eget kaos av cherrox, våte parkdresser, sure sokker og ikke minst frustrasjon over å lage så forbaska mange matpakker hver dag.

Les også: «Du kan redde et barn fra en grusom julefeiring»

Du skulle hatt en takk for lenge siden. I grunn burde jeg ha klappet deg på skulderen lenge før den koronaen preget verden vår. For det sto ikke på innsatsen da heller. Men jeg innså det nok ikke i like stor grad før barnehagene ble stengt i mars. Så om koronaen har bragt med seg noe bra, så må det være at jeg - travel småbarnsmor 2020 - kanskje har fått noe mer innsikt i hva du betyr. Og hva du gjør.

Barnehagen stengte. Jeg ble hjemme alene med to små unger under tre år og en mann i samfunnskritisk jobb. Det var ikke synd på meg altså, men det var innmari slitsomt.

Utmattende rett og slett. Intenst.

Du var i tankene mine mange ganger i løpet av de ukene jeg var hjemme. Det slo meg at jeg kjempet meg gjennom to ganger to påkledning av potetsekk-unger disse dagene. Du kler på flere hver eneste dag. Det slo meg at du fungerer som påfyll-stasjon, trygg havn, kosesekk, søppelbøtte og bærehjelp til mange flere enn jeg måtte være det for. Men det er jo jobben din og den er jo selvvalgt, vil kanskje noen si. Ja, det er nok sant det. Og jeg er deg evig takknemlig for at nettopp du har valgt å ha nettopp den jobben! Men så kom koronaen, og jobben din endret seg. Stressnivået endret seg. Reglene endret seg. Risikoen endret seg. Tempoet endret seg. Arbeidsoppgavene endret seg. Eller pleide du å sette opp gjerder mellom ungene og sprite leker før?

Din jobb var kanskje selvvalgt en gang, men er den det nå?

Les også: I ti år  har Karen (33) brukt julaften på hjelpe de som trenger det – i år blir det annerledes (+)

Mange har påpekt at koronaen har vært bra for barnehagene. Bra for barna våre. I vårt hjem fikk vi oss en skikkelig øyeåpner. Vi har levert to små barn i barnehagen og på grunn av travle jobber har de vært der lenger enn de har hatt godt av. Min ettåring har stått ved barnehageporten og ropt etter meg i flere timer før jeg har kunnet gå fra jobb.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Vi har vært heldig med en modig pedagogisk leder som har fortalt oss om hvordan ungene har hatt det med lange dager, men det måtte noe korona til før vi innså det selv. Våre barn (jeg sier ikke nødvendigvis dere andres barn!) responderte svært godt på redusert åpningstid, fast og stabilt personale og mer forutsigbarhet ved henting og levering. Koronaen lærte oss to voksne hjemme at våre barn bør være mer hjemme. At vi faktisk ser de for lite.

Men hva med deg? Først var jobben din stengt. Så var jobben din omgjort til noe annet enn den de stengte ned i mars. Du skulle tilbake i felten. Ungene skulle komme og du skulle stå der som om ingenting hadde skjedd.

Kanskje er din ektefelle eller en annen du bryr deg om i risikogruppe?

Les også: «Barn er ikkje eit kasus som meistrer eller ikkje meistrer»

Har du en bestemor du er redd for som du ikke tør å besøke fordi du vasser i snørr på jobb? Plutselig kjenner kollegaen din noe i halsen og må være hjemme. Vikarer er ikke så lett å få tak i, så da står du der alene da. Vi foreldre liker selvfølgelig ikke dårlig bemanning. Det merker du. Men det er jo for pokker ikke din feil!

Så er en unge full i snørr og du må ringe og be oss foreldre om å hente. Syns du det kan være vanskelig? Du har også lov å være redd, som alle andre også ser ut til å bli innimellom. Du har også lov å synes at situasjon er uoversiktlig. At retningslinjene er vanskelig å forstå. Men du går på jobb. Hver bidige dag.

Du utgjør normaliteten i mine barns hverdag. Du står der ved porten i halvsludd på sure morgener og smiler. Tar i mot dem med åpne armer. Børster sand av cherroxene og tørker massevis av tårer og snørr som forhåpentligvis ikke er nyoppstått. Hvem vet?

Du har ungene mine på fanget når de trenger påfyll.

Les også: Få så det komme. Få er uberørt. Slik har covid-19 endret verden

Du leker brannmann som slukker store branner. Du skifter kjipe bleier. Du danser BliMe-dansen om igjen og om igjen. Du oppfører deg som du alltid har gjort. I mine barns liv er du det mest normale for tiden. Du rygger ikke unna når de hoster. Du bruker ikke munnbind, som gjør at de ikke vet om du er blid eller sur. Du bare er der sammen med dem som om ingenting har skjedd. Takk og lov!

Mine unger skal få høre om deg når de blir voksne. Jeg skal fortelle om deg i den voksen-parkdressen og fang til en hel avdeling. De skal få høre hva du betydde for dem og for oss. Nå håper jeg at du kan ta jul med lave skuldre, uten pådratt barnehagesnørr og med en visshet i magen om at du er veldig viktig. Takk!

Mer fra: Debatt