God fordeling er lønnsomt for alle

Det finnes ingen overbevisende argumenter på at fjerning av formuesskatten vil gi dynamiske effekter og økt vekst.

Heidi Nordby Lunde skriver i Dagsavisen 7. juli at omfordeling fra de som har mest kapital til de som ikke har, er en velkjent sosialistisk tilnærming, som fungerer helt utmerket. Men ifølge Lunde virker det bare «på veldig kort sikt». Det er en pussig analyse. Norges langvarige økonomiske vekst er basert på god omfordeling. Fordi vi deler klokt, klarer vi å skape mer av både verdier og arbeidsplasser. I en helt ny rapport, «In It Together: Why Less Inequality Benefits All», fastslår OECD at den økende ulikheten vi ser er skadelig for økonomisk vekst. Dette gjelder også for Norge.

Et viktig prinsipp ved det norske skattesystemet har i over hundre år vært at vi betaler skatt etter evne. I tillegg til å fremme økonomisk vekst, sikrer et slikt system omfordeling og skaper tillit. Dersom vi i stedet får et system der hardtarbeidende folk med gjennomsnittlige eller lave lønninger hver måned bidrar til spleiselaget, mens noen av de rikeste slipper, vil det gå på bekostning av den tilliten.

Totalt er det norske skattetrykket lavere enn i Danmark og Sverige. Det finnes fortsatt ingen overbevisende argumenter eller dokumentasjon på at fjerning av formuesskatten vil gi dynamiske effekter og økt vekst. Det er heller ikke riktig at den norske skatten på formue er langt høyere i Norge enn i andre land.

Ingen skatter fungerer perfekt, men det finnes mye dokumentasjon på at skatteregimet for norske bedrifter er konkurransedyktig. En undersøkelse fra Verdensbanken viser at Norge er verdens sjette beste land å drive næringsvirksomhet i, og har Europas tredje beste skattevilkår for næringslivet. Ser man på summen av skatt på all eiendom (fysisk eiendom, formue og arv) som andel av samlet skatteinntekt, betaler vi i Norge omtrent halvparten av det den gjennomsnittlige OECD-innbyggeren gjør (2,9 prosent mot 5,4 prosent). Siden 1980-tallet er skatt på kapital i Norge redusert fra nesten 80 prosent til dagens 27. I samme tidsrom har den økonomiske ulikheten økt betydelig, med alle de ulempene det medfører.

Dessuten: Når norske bedriftseiere selv lister opp sine største utfordringer, kommer formuesskatt langt ned på listen. De som ønsker å kutte i formuesskatten har ved en rekke anledninger blitt oppfordret til å komme med dokumentasjon på at en slik skatt er ødeleggende for norske arbeidsplasser og bedrifter. De gode eksemplene lar vente på seg, og det som finnes av forskning på området, tyder på at skatten ikke har slik effekt.

I sitt innlegg gir Lunde det hun kaller «skrivebordsøkonomer» det glatte lag, fordi de argumenterer for en fortsatt norsk formuesskatt. Jeg er litt usikker på nøyaktig hva slags økonomer Lunde mener har tyngde nok til å bli hørt i den offentlige debatten om vårt skattesystem. 17 av Norges 20 høyest rangerte økonomer, ansatt ved institusjoner som Norges Handelshøyskole, BI, Norges Bank, NTNU og universitetene i Oslo og Bergen, når tydeligvis ikke opp. Alle disse argumenterer for at formuesskatt er fornuftig. Jeg mener dette er kunnskap det er verdt å lytte til.

Lundes sluttpoeng er at dersom man er tilhenger av formuesskatt, er det «pinglete» å beholde den på dagens nivå. I Agenda tenker vi at utformingen av framtidas skattepolitikk ikke bør ligne på en konkurranse mellom to femåringer, der den som roper høyest vinner. Skatt medfører alltid en effektivitetskostnad, og det er ikke noe mål å ha høyere skatter enn nødvendig. Dagens skattenivå har stor oppslutning i befolkningen. I Agendas notat «Et rettferdig skattesystem», har vi tatt utgangspunkt i dagens skattenivå og anbefalt at vi bør skatte smartere, ikke mer. Vi tar blant annet til orde for å vri skatt over på eiendom, som en fornuftig løsning på morgendagens utfordringer. Det har også Scheel-utvalget, NHO og et så godt som enstemmig fagmiljø tatt til orde for. Men regjeringen og høyresiden sier kontant nei. Deres mantra er skattekutt, ikke fornuftige, framtidsretta løsninger.

Likhet er ikke et mål i seg selv. Men samfunn med liten ulikhet gir bedre ressursutnyttelse for flere, og sørger for at flest mulig får sjansen til å utvikle sine talenter. La meg til slutt gjenta det kanskje aller viktigste argumentet for formuesskatt: Skatt er helt nødvendig for å finansiere offentlig velferd og sikre rettferdig fordeling. Dette systemet hviler på tillit. En forutsetning for denne tilliten er at alle er med på spleiselaget. I dag betaler flere av Norges rikeste kun formuesskatt. Fjernes den vil noen dermed ikke bidra i det hele tatt.

Vi ser ensterk trendmot større forskjeller, lavere vekst og økende utenforskap i landene rundt oss. De fleste er i dag enige om at vi ikke må velge mellom vekst og omfordeling. Det er derfor overraskende at noen tviholder på den myten, og bruker krefter på å fjerne de redskapene vi har som bidrar til en rettferdig, lønnsom omfordeling.