Innlegget er skrevet sammen med Sunniva Engh, seniorforsker ved Senter for asiatiske sikkerhetsstudier, IFS.
Det er nå femti år siden krigen mellom Kina og India, en krig som i sin samtid ble overskygget av Cubakrisen og en krig vi i Vesten har glemt. 1962-krigen legger imidlertid fortsatt føringer for forholdet mellom verdens to mest folkerike stater. Hva handlet krigen egentlig om, og hvilke konsekvenser fikk den? Hva preger dagens forhold mellom Kina og India?
20. oktober 1962 gikk Kina til et omfattende tofrontsangrep på India i områdene Aksai Chin og Arunachal Pradesh. Mens Beijing mente Aksai Chin tilhørte den kinesiske regionen Xinjiang, oppfattet New Delhi området som en del av Kashmir. Og mens Arunachal Pradesh i Delhi ble forstått som en del av India, så Beijing på området som en del av Tibet, og altså tilhørende Kina.
Det ble en kort, men intens krig utkjempet i nådeløst terreng i over fire tusen meters høyde. De kinesiske troppene viste seg bedre utstyrt og forberedt, og var i flertall. Etter en måneds krigføring, den 21. november, var krigen over. India mistet fire tusen mann i krigen, og fikk omkring fire tusen mann tatt til krigsfanger. Kinesiske tap har til sammenligning blitt anslått til rundt tusen mann. Kina tilbød våpenhvile til et ydmyket India. Nederlaget innebar et prestisjetap for Indias statsminister Nehru, som hadde framstått som en leder for verdens alliansefrie stater i et internasjonalt klima preget av kald krig og polarisering.
Hvorfor kom det til krig mellom verdens to ledende, nylig avkoloniserte stater, som begge var aktive partnere i den alliansefrie bevegelsen? Kina og India inngikk i 1954 en avtale om fredelig sameksistens, basert på gjensidig respekt for suverenitet, territorial integritet og ikke-aggresjon, en linje som for øvrig fortsatt ligger til grunn for kinesisk utenrikspolitisk tenkning. Til tross for at ideen om indisk-kinesisk brorskap sto sterkt på midten av 1950-tallet, plasserte India militære vaktposter langt inne på omstridt område, og Kina svarte etter hvert med angrep. Drømmen om indisk-kinesisk brorskap ble knust av de realpolitiske motsetningene.
Forholdet mellom Kina og India forble kjølig gjennom den kalde krigen, og mens Kina orienterte seg mot USA søkte India seg i større grad mot Sovjet. Det var først i 1988, da den indiske statsminister Rajiv Gandhi besøkte Beijing, at en gradvis oppmykning av forholdet ble igangsatt. Symbolikken i at det var nettopp Nehrus barnebarn som tok opp igjen relasjonen, 34 år etter Nehrus siste besøk, var sterk.
Den vanskelige arven fra 1962 farger fremdeles indiske vurderinger av Kina, og legger føringer på indisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I New Delhi skaper et «1962-kompleks» skepsis til Beijings innflytelse i Indias nærområder og til kinesisk posisjonering i Sør- og Øst Asia for øvrig.
Nå, femti år etter krigen, er grensen mellom Kina og India fremdeles ikke fastsatt. Dette er den eneste gjenstående grensekonflikten for Kinas del. Forskjellen er at mens Kina og India i 1962 framstod som «nye» utviklingsland, er landene nå verdens to mest folkerike stater som besitter betydelig økonomisk og militær tyngde. Og mens landene tidligere kjempet over relativt perifere grenseområder, handler dagens kamp om regional innflytelse, kontroll over maritime områder og begrensede ressurser. Kina og India ønsker begge å ha en lederrolle i Sør- og Øst-Asia, både militært og økonomisk. Mellom disse to stormaktene finnes det interessekonflikter og ambisjoner på et geopolitisk strategisk nivå, som vil ha globale konsekvenser.
Kina og India har begge opplevd sterk økonomisk vekst, men utviklingen går i Kinas favør. Med et BNP på 7,300 milliarder USD i 2011 stiller Kina i en annen liga enn India som hadde et BNP på 1,800 milliarder USD. Kina er nå verdens andre største økonomi, India er «kun» den ellevte største.
Begge land søker å knytte tettere bånd til landene i Sør- og Øst-Asia. Vietnams skepsis til Kina gir grunnlag for et godt forhold til India, på samme måte som Pakistans skepsis til India gir grunnlag for tette bånd med Kina. Mens Kinas innflytelse i Myanmar har økt sterkt det siste tiåret, tyder mye på at den siste tids politiske utvikling i Myanmar nå vil føre landet nærmere India. Da Kina stanset sin eksport av sjeldne jordarter til Japan, var India raskt på banen for å posisjonere seg på det japanske markedet.
Både Kina og India posisjonerer seg i Stillehavet og Det indiske hav, og trapper opp sin militære sjømakt og maritime kapasiteter. Kina har nylig sjøsatt sitt første hangarskip, mens India allerede har tre hangarskip. Kina søker tilgang til Den bengalske bukt gjennom å finansiere utbygging av en dypvannshavn i Kyaukpyu i Myanmar, og India har svart ved å gjøre det samme i Sittwe, lenger nord i Myanmar.
Atomkraft og kjernefysiske våpen skaper også problemer for forholdet. Kinas støtte til Pakistan på det kjernefysiske området har skapt bekymring både i New Delhi og Washington og vært en årsak til at USA og India også har etablert et samarbeid. Våpenkappløpet mellom India og Pakistan holder et høyt tempo.
BRICS er et viktig møteforum for Kina og India og de øvrige store framvoksende markedene. Både Kina og India har behov for energi, råvarer og tilgang til stadig nye markeder for å sikre en fortsatt hjemlig økonomisk vekst. Man kunne tenke seg at disse to landene ville kunne bruke BRICS som en felles plattform for å fremme sine økonomiske interesser, men dette har så langt i liten grad vært tilfelle. India har ved flere anledninger innført handelsrestriksjoner mot kinesiske varer, og det nå mye omtalte kinesiske selskapet Huawei sliter med innpass også i India. Kina og India er konkurrenter også på det afrikanske kontinent.
India og Kina har heldigvis greid å etablere normale relasjoner, etter et meget kjølig forhold under den kalde krigen. Men deres bilaterale forhold er fortsatt preget av gjensidig skepsis, og de to asiatiske stormaktene framstår som konkurrenter på den globale scene.