Gleden i øynene

De ansatte på småbarnsavdelingen der min yngste datter går, har i det siste beskrevet hvordan det skinner i øynene hennes. Det er ikke vanskelig å se at hun er glad, at hun har det bra.

Hun har utviklet verdifulle vennskap i barnehagen, og snakker ofte både om barna og de voksne som jobber der- vi kan nesten ta og føle på gleden hennes.

Det er dette som er noe av det aller viktigste for barna i barnehagen- å utvikle vennskap, gode relasjoner. Å føle trygghet, å bli ivaretatt, å få dele både tårer og latter. Dette er hennes grunnlag for å danne relasjoner senere i livet, sammen med de relasjonene hun har til sin nærmeste familie.

Det er ikke sikkert hun får beholde det slik. Ettersom barnehagen vurderes opp mot salg, etter først å ha vært plukket ut for konkurranseutsetting uten å få inn anbud, vil mange av de ansatte slutte. De samme ansatte hun snakker om hver dag, disse som hun har en historie med, som har vært der med henne og sett henne utvikle seg fra stille og sjenert under tilvenningen, til den glade barnehagejenta hun er i dag.

Hun merker det imidlertid fort når det kommer ukjente voksne inn i et rom. Hun kan slutte å snakke en hel dag, dersom det er en eller flere tilstede hun ikke kjenner godt nok. Da viser hun ikke hele seg, og det tar en god stund før hun gjør det.

Hyppige utskiftninger av personale i barnehager er veldig vanlig. Hva gjør det med barna? Og hvorfor jobber ikke Oslo kommune for å hegne om de barnehagene der det nettopp ikke skjer, der barna ser de samme voksne hver dag, og derfor kan danne trygge og varige relasjoner til disse voksne? Slik vil de ha lettere for å vise hele seg, og kan danne andre viktige relasjoner til de andre barna.

Det står mye på spill i de konkurranseutsatte barnehagene og i de som skal selges. Når ansatte forsvinner, forsvinner også flere av barna. Når det blir en utrygg og uforutsigbar situasjon i en barnehage, kan foreldre velge å søke barna til andre barnehager.

I Rønningen barnehage mister barna tre pedagoger, styrer og assistenter grunnet konkurranseutsetting og vurdering opp mot salg. Da hjelper det lite å lese på barnehage.no den 11.03 om foreldre i en Norlandia-barnehage som proklamerer at deres barn har det best. Det er de nære, varige relasjonene i barnehagen som gjør at barna føler seg trygge. Da tipper jeg Norlandia-foreldrene heller ikke ville like det om deres barnehage ble konkurranseutsatt, med de konsekvenser dette ville bringe med seg. Siden deres barnehage også vil få mindre tilskudd når de dyreste barnehagene selges eller konkurranseutsettes, burde de være mer interesserte i å støtte våre barns sak, heller enn et stort barnehagekonserns interesser.

Usikkerhet og mangel på stabilitet og forutsigbarhet er aldri bra for barn.
Oslo kommune må stoppe nå. Dette går ikke lenger- det går ikke an å legge inn stabilitet som kriterium for konkurranseutsetting. Det er det som har blitt gjort, ved å la høye driftsutgifter være utslagsgivende. Høye driftstutgifter betyr høy ansiennitet /utdanning blant de ansatte, som igjen betyr stabilitet og kvalitet. Det er Oslo Frp og Oslo Høyre som først og fremst har vedtatt dette, sammen med Oslo Krf og Oslo Venstre. Når skal bystyret forstå at de ikke har tatt hensyn til barna i dette vedtaket? Når skal de forstå at skinnet i barnas øyne blir borte når de voksne de er så glade i, forsvinner? Når skal de innse at dette er å innføre risiko spesielt for de minste og mest sårbare barna?

Det går ikke an å prioritere ned små barn på denne måten uten å la politikerne få høre det. Jeg vil oppfordre flere med meg til å si fra: La dem høre det!