GJENINNFØRING AV ULV I NORGE
av Asbjørn Sollien
Jeg leste med stor interesse Bjørn Mårnes' debattinnlegg om hva som er viktig med ulv, og det stimulerte meg til å skrive noen kommentarer.
Initiativet til gjeninnføring av ulv i Norge ble unnfanget og utkrystalliserte seg veldig raskt i min egen generasjon av universitetsstudenter. Det var veldig få av oss på den tida, så jeg kjenner svært godt de som brant for gjeninnføring av store predatorer.
Noe som kanskje kan komme som en overraskelse på de som er involvert i denne problematikken i dag, er at selv om han var den ensomme initiativtageren til dagens ulveforskning, så var ikke Petter Wabakken en av dem.
Erkjennelsen av at jeg var en integrert del av miljøet som startet det hele, gjør at jeg ser på de som er involvert på vernesiden i dag som historieløs ungdom, akkurat som jeg selv var historieløs ungdom da prosessen var på embryo-stadiet, helt til jeg som 29-åring trakk meg ut for godt. Det som gjør bildet en hel del mer problematisk i dag er at den historieløse ungdommen har tilgang til et voldsomt propagandaapparat som Internett og TV - og til og med høringer i forskjellige stortingskomiteer - noe som hadde vært uhørt for 40 år siden.
Den største forskjellen mellom de som brant for ulv, og meg, var antagelig at jeg var født og oppvokst på landsbygda, i det som senere ble en del av Ulvesona, min bestefar drev et småbruk, min far var selvstendig næringsdrivende og jeg etterhvert ble det samme. Det gir et radikalt forskjellig syn på livets realiteter fra de som er oppvokst i en by, har beveget seg fra skole til skole gjennom hele livet, og så kanskje ender opp med å arbeide på en skole, og få lønninga automatisk og regelmessig skutt inn på bankkontoen.
Det er her mye av det kontroversielle sammenstøtet skjer - mellom unge folk uten bakkeontakt og tankegodset godt forankret i boklært filosofi og de som må legge to pinner i kors 24 timer i døgnet for å få det økonomiske regnestykket til å gå opp.
Alt dette tilside - jeg la også merke til Christian Steels kommentar om de store naturopplevelsene og kadavermosen. Det blir ikke noen naturopplevelse med ulv, uten at det er ved en ren tilfeldighet, som kan sammelignes med å vinne lotto, eller ved å legge ut åte. I ulveforskningens spede ungdom sporet Petter ulv hundrevis på hundrevis på hundrevis av kilometer uten å se annet enn nettopp det - sporet. Han hadde til og med et tilfelle av at ulven hadde sirklet rundt en kolle for å riste ham av, og så gått tilbake i sitt eget spor.
For å legge argumentet om kadavermosene dødt, så er det såvidt meg bekjent bare 5 arter av disse i Norge, ingen av dem avhengige av ulvens herjinger. Uten at jeg har spesiell tillit til kalkulasjoner av størrelser på fuglepopulasjoner over større geografiske områder, så mener svenskene at det er i størrelsesorden 500 millioner fugler i Sverige etter hekkesesongen. 300 millioner dør i løpet av første leveår. Når vi i tillegg vet at kadavermosenes sporer spres med fluer fra kadaver til kadaver, og kalkulerer inn den enorme mengden med smågnagere som må omkomme hvert år, er disse mosenes framtid neppe truet. Faktaene om disse mosene er forøvrig ført i pennen av Olav Gjærevoll, tidligere miljøvernminister og professor ved Universitetet i Trondheim. Han var min botanikklærer og etterlot seg en stor og høyt verdsatt, vitenskapelig produksjon, så jeg lener mot at hans uttalelser er troverdige.
Det er korrekt at Norge ikke er et villmarksland, iallfall ikke på Østlandet. Allerede for 45 år siden studerte jeg 1:50 000-kartene over Grue Finnskog i forbindelse med prosjekter vi drev på med, samtidig som jeg trålet skogene på kryss og tvers. Nettet av skogsbilveier var så tett at en kunne spytte fra en, til den neste.
Kanskje er dette beklagelig, men likevel er det et faktum. Det er i denne sammenheng jeg snakker om historieløshet. Om vi liker det eller ei, så er det historisk sett slik at økosystemet på Østlandet har - gjennom menneskelig eller annen påvirkning - utviklet seg til det vi så i 1970- og 1980-årene - et jordbrukslandskap med en strømlinjeformet skogsdrift og en nyttig forvaltning av elgstammen - forøvrig det eneste viltforvaltningstiltaket jeg har sett til dags dato der forskernes prognoser samsvarte med praktiske resultater og kunne utnyttes til å skape reelle verdier.
At denne utviklinga i det Østnorske økosystemet skjedde delvis som resultat av elimineringa av store predatorer får nå tidligere generasjoner ta sitt rettmessige ansvar for. Vi som er her idag, er her som et resultat av deres initiativer, og det er poengløst - og ikke minst ødeleggende - å gå inn og gjenskape prosessen i håp om å oppnå et annet resultat.
Det er også korrekt at det er en myte at dyras helsetilstand blir bedre ved tilstedeværelse av ulv, en myte som oppsto ved gjeninnføringa av ulv i Yellowstone Nasjonalpark i 1995. Ulven ble gjeninnført blant annet fordi det var en oppfatning at elkpopulasjonen var ute av kontroll og overbeitet ospeskogen, som følge av at ulven var borte. Ved gjeninnføring ville en naturlig, "trofisk kaskade" finne sted, der alt ville rette seg igjen med en predator på toppen av næringskjeden, med alle gunstige innvirkninger dette ville ha både på planter, fugler og dyr. I løpet av de neste 20 åra eller så sank elkpopulasjonen med titusenvis av individer.
Først må en spørre seg: Hvorfor ble ulven EGENTLIG gjeninnført? Svaret er: På grunn av en kombinasjon av historieløshet og miljøverngrupper, IGJEN. Det hadde nemlig aldri vært noe problem med kontrollen av elk. Som Mårnes nevner hadde det blitt oppnådd med intensivert jakt, allerede så tidlig som i 1960-årene. Da klaget de lokale jegerne over at det ikke fantes elk, og Kongressen truet parken med å kutte bevilgningene, hvis de ikke lot bestanden vokse! DERETTER ble skogen igjen overbeitet, og SÅ ble ulven gjenutsatt som følge av press fra historieløse vernere og "forskere" med teorier om trofiske kaskader.
Hvorfor falt så elkpopulasjonen dramatisk etter gjeninnføringa av ulv? Av helt andre årsaker: 60% av kalvetapet ble tilskrevet bjørn, som hadde lagt om kostholdet. Bare 15% ble tilskrevet ulv. Dessuten ødela tørkesomre beitene for kuene, noe som førte til en nedgang i kalveproduksjonen.
Et siste spørsmål er: Hvorfor vil vi lytte til en anonym, amerikansk forsker ved navn Arthur Middleton? Kanskje fordi han er den med desidert mest erfaring med forskning på ulv og elk i Yellowstone Nasjonalpark. Og hva sier han? Han sier at etter 100 år uten ulv er det for sent å "restaurere" økosystemet. Forandringene er for store.
Den mest interessante uttalelsen hans er imidlertid denne (min oversettelse): "Det er bare ett problem med historia om ulven som skaper av en trofisk kaskade i Yellowstone. Den er ikke sann. Kanskje den aller største faren med å fortelle denne historia er tap av troverdighet for de forskere og miljøverngrupper som forteller den."
- Asbjørn Sollien, 29. mai 2018
Professor Middleton slipper ut en ulv i Yellowstone etter å ha utstyrt den med GPS-krage for å studere elg-ulv interaksjoner. Foto: Ron Blanchard
