Gjelder arbeidslinja bare uføre?

Arbeidsføre kan påvirke sin årlige pensjonsutbetaling ved å stå lenger i arbeid. Den muligheten har ikke uføretrygdede.

Arbeids- og sosialministeren foreslår å fjerne skjermingen av levealdersjustering for uføre. Hvorfor? Jo, fordi så mange arbeidsføre tar ut alderspensjon så tidlig at de får mindre i årlig pensjon, i forhold til en «sammenliknbar» ufør.

Hvis arbeidslinja er så viktig for regjeringen, burde ikke dette spriket heller motivere til å stå lenger i arbeid for de arbeidsføre, som faktisk har et valg?

«Et bærekraftig velferdssystem» er refrenget i mange av endringene i trygd og pensjon de siste årene. Det skal lønne seg å jobbe, heter det. For den som blir ufør, innebærer det at det må straffe seg å bli uføretrygdet, slik at de som kan klore seg fast i arbeidslivet, gjør det av økonomiske hensyn.

Likevel tangerer vi en uføreandel på ti prosent av befolkningen, så kanskje er det andre tiltak som kreves for å gjøre noe med det, som arbeidsgiveres vilje og evne til å tilpasse arbeidssituasjonen for folk med helsemessige utfordringer.

Levealdersjusteringen

Pensjonsalderen i Norge er faktisk 67 år, selv om det ikke virker slik. Svært mange tar ut AFP og benytter muligheten til å jobbe ved siden av fra 62 år. Dermed blir pensjonen lavere, da potten med alderspensjon må fordeles fra 62 år til forventet levealder, i stedet for fra fylte 67. Men hvis arbeidsføre vil og orker, kan de altså jobbe til de fyller 67, og få høyere årlig pensjon.

I tillegg ligger det i Pensjonsreformen en levealdersjustering. Den omtalte potten som du har til alderspensjon skal fordeles på din forventede levetid. Dermed ble det lagt inn en «løpende» justering i alderspensjon utfra hvordan forventet levealder for de ulike aldersgruppene endrer seg. Med lengre forventet levealder, vil din årlige pensjonsutbetaling gå ned. Dette gjelder både uføre og arbeidsføre.

Vi ser da at både alder ved pensjonsuttak og levealdersjustering påvirker årlig utbetaling. Arbeidsføre kan påvirke sin årlige utbetaling ved å stå lenger i arbeid, hvis de vil og orker, men den muligheten har ikke uføretrygdede. Derfor ble det i Pensjonsreformen lagt inn en skjerming fra levealdersjusteringen for aldersgruppen født 1944–1953, slik at disse ble skjermet for om lag halvparten av effekten som levealdersjusteringen gir.

Det betyr at en uføretrygdet person født i for eksempel 1953 vil få redusert alderspensjonen med omtrent halvparten av den reduksjonen en jevngammel, arbeidsfør person vil oppleve, når en ny runde med levealdersjustering slår inn. Den halve reduksjonen må den uføre bare leve med, mens den arbeidsføre vil kunne kompensere dette med å stå i arbeid noen år til, hvis hun eller han vil.

Nå vil altså Arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie (H) fjerne denne skjermingen for de kommende alderspensjonistene som kommer fra uføretrygd. Argumentet er at spriket mellom uføres alderspensjon og arbeidsføres alderspensjon blir større. Problemet med det argumentet er at det er det tidlige pensjonsuttaket som gir denne forskjellen, ikke skjermingen av uføre mot levealdersjustering.

AFP gir ulik pensjon, ikke levealderjustering

Departementets egne tall viser at det først og fremst er AFP som er årsaken til at pensjonsalderen går ned, pensjonsalderen i private bedrifter uten AFP har faktisk økt noe. Og med lavere pensjonsalder blir årlige utbetalinger lavere.

Hvor mye spiller skjermingen i levealdersjustering inn på pensjonsnivået? Forskjellen mellom uføres og arbeidsføres alderspensjoner er i dag på ca. 40.000 kroner for menn, mens forskjellen er om lag 20.000 for kvinner, i favør de uføre. Men hvis tallene for de arbeidsføre omregnes til hva de faktisk ville fått årlig hvis de tok ut pensjon først fra fylte 67 år, er det de arbeidsføre som ligger best an. I eksempelet for menn vil da de arbeidsføre både ha tatt igjen de uføre, og faktisk ha 20.000 MER i pensjon per år, ifølge departementets figurer i høringsnotatet.

Er tallene sammenliknbare?

I samfunnsøkonomien og andre fag snakker man ofte om forutsetningen «alt annet likt», for å forenkle virkeligheten ned til modeller med noen få, sammenliknbare parametre. Men hvor mye er «alt annet likt» her, Anniken Haugli?

• Er det for rimelig å anta at gruppen uføre har samme forventede levealder som arbeidsføre? Hvis uføre i gjennomsnitt har lavere forventet levealder bør uansett ikke levealdersjusteringen slå inn likt for uføre og arbeidsføre?

• Beregningen av alderspensjon gjøres ut fra de beste inntektsårene rett før uføretidspunktet, det er bra. Men er det rimelig å anta at alderspensjonen for to jevngamle personer er direkte sammenliknbare, hvis den enes pensjon er beregnet ut fra et inntektsnivå et tiår eller to tilbake, sannsynligvis allerede da i en helsemessig vanskelig situasjon, mens den andres er beregnet ut fra inntekta på toppen av lønnsstigen etter å ha vært i arbeid hele livet?

Hvis svaret på et eller begge disse spørsmålene er «mnjeeeiii», er jo tallene ikke sammenliknbare uansett.

Noen personlige betraktninger

Jeg ble selv uføretrygdet i 2018, etter tre år på AAP. Dagens uføretrygd er ganske mange tusen unna min gamle inntekt per måned. Det er jo helt i tråd med arbeidslinja, at det langt ifra skal lønne seg å være ufør.

Når jeg klarer det, jobber jeg litt. Regjeringen skal ha ros for å ha laget et fleksibelt system der man kan jobbe det man får til i perioder, uavhengig av uføregrad. Men problemet for de fleste er at brorparten av inntekten over den såkalte inntektsgrensa (for 100 prosent uføre cirka 40.000) forsvinner i redusert trygd.

Akkurat det problemet slipper AFP-pensjonister. De kan ta ut alderspensjon og jobbe uten å bli trukket i pensjon. At da pensjonen er noe lavere per år enn hvis de hadde ventet til fylte 67 år, er tydeligvis noe de fleste lever godt med. De har tatt et valg.

Det valget har ikke uføre. Kanskje arbeidslinja først og fremst burde gjelde for de som KAN arbeide?