På dagen en måned etter at Giske-saken startet med en avisartikkel i Dagens Næringsliv, kastet Aps nestleder kortene. Trond Giske forsto at løpet var kjørt. Han innså at partiets sentralstyre ville støtte partileder Jonas Gahr Støres behandling av varslersakene og konklusjonen om at han ikke kunne gjeninntre i vervet som nestleder. Varslingssakene mot ham var for grove til at det kunne skje.
Som den strateg han er, gikk Giske ut på Facebook sent søndag kveld og varslet sin avgang. «Slik situasjonen er blitt, er jeg sammen med min nærmeste familie kommet til at dette må gjelde på varig basis. Jeg stiller også min plass som leder av Arbeiderpartiets finansfraksjon til disposisjon, dersom det er stortingsgruppes ønske.»
Med denne meldingen forsøkte han å ta regien over sin egen avgang og kom dermed enda en gang partileder Støre i forkjøpet. Støres melding senere på kvelden om at han hadde rådet Giske om å trekke seg, var forsøkt slått i hjel av Giskes påstand om at han selv tok beslutningen om å trekke seg. Kampen om virkelighetsbeskrivelsen var i gang.
Giske forsøkte også å ta hånd om regien da han i Dagsrevyen før jul sto fram eller rettere sagt la seg flat og beklaget sin oppførsel overfor flere unge kvinner. Støre slapp først til i en senere nyhetssending med sin kommentar. Giske ønsket tydeligvis å skape et inntrykk av at Støre var ubesluttsom og svak, mens han var handlingsorientert og sterk. Og det er ikke uttrykk for styrke når Støre på pressekonferansen etter sentralstyremøtet i forrige uke, slo fast at han er «sjefen». Sterke sjefer trenger ikke å understreke det.
Giskes historie om sin avgang, vil neppe bli stående. Han ble presset til å trekke seg av partileder Støre som hadde mistet tilliten til ham. Tillit er nøkkelbegrepet i denne saken. Nestlederen i Ap er avhengig av bred tillit i partiet og i befolkningen. Hun eller han må kunne overta ledelsen av partiet hvis lederen av forskjellige grunner går av. Det betyr at nestlederen også må være egnet som partiets statsministerkandidat. Før varslersakene kom til overflaten var Trond Giske den antatt sterkeste kandidat til å overta etter Jonas Gahr Støre dersom han trakk seg før neste stortingsvalg. Det er ikke for ingenting at alle ledere i Ap etter krigen med to unntak (Jagland og Støre) har blitt valgt etter å ha vært nestledere i partiet.
Paradoksalt nok har Støre styrket sin stilling etter Giske-krisen. Støres langsomme og statsrådsaktige måte å lede på, har vært en fordel i denne uhyre vanskelige situasjonen. Hver enkelt varslingssak har krevd en grundig behandling. Giske selv hadde krav på å gi sin versjon. Støre tok tida til hjelp og det var fornuftig for både Støre og partiet. Aps sentralstyre er i alle fall enstemmig i sin konklusjon om at Støre har behandlet Giske-saken på betryggende måe. Giske måtte gå.
Nestleder Hadia Tajik har også styrket sin stilling. Hun er i prinsippet den neste til å rykke opp som leder, hvis Støre gir seg. Tajik har framstått som varslernes forbundsfelle i partiledelsen i motsetning til partisekretær Kjersti Stenseng og særlig lederen for partiets kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt. Sistnevnte har kommet svært dårlig ut av denne prosessen.
Noen vil ha det til at Hadia Tajik brukte varslingssakene til å bli kvitt sin nestlederkollega fordi det to ikke trakk godt sammen. Det er mange i Ap som har mislikt Giskes stil og form. Han har alltid vært en maktpolitiker som har sørget for å plassere sine folk i viktige posisjoner i partiet og i fagbevegelsen. Det blir feil å påstå at kvinnene som varslet om Giske bare er et våpen i kampen for å bli kvitt Giske. Det er heller slik at varslingene var bomben som fikk begeret til å eksplodere for folk som var lei av Trond Giske.
Saken er heller ikke en klassisk kamp mellom en venstrefløy og en høyrefløy i Ap. Giskes image som venstrefløymann i Ap, henger igjen etter tida som AUF-leder og sentral person på neisiden under EU-kampen i 1994. Han støttet også Thorbjørn Jagland under lederstriden med Jens Stoltenberg i 2001–2002, og han støttet Gerd-Liv Valla i striden som til slutt felte henne som LO-leder. Det er slike ting som i manges øyne har plassert ham på venstresiden.
Politisk har Giske de siste årene stått midt i partiet. Som skolestatsråd og næringsminister var han ikke på venstresiden. I Stortinget i forrige periode støttet han Støres linje med forlik og kompromisser med regjeringen. Giske var en «hardliner» i asylpolitikken. Det første han gjorde som finanspolitisk hovedtalsperson for Ap, var å avlyse de skatteøkningene som Ap gikk til valg på.
Det er sikkert mange som vil savne Giske i ledelsen av Ap. Men ikke fordi han representerte en venstrefløy i partiet. Han vil bli savnet fordi han er en svært dyktig og hardtslående debattant. Kanskje den beste siden Einar Førde.