Det går tilsynelatende eventyrlig godt med norsk langrenn.
Pallen tapetseres nå så ofte av rødt, hvitt og blått at vi nesten er skuffet om det kun er én nordmann i topp tre. Ja, den norske dominansen er så ekstrem at enkelte er bekymret for rekrutteringen til langrennssporten i utlandet. Men det er noe helt annet vi burde være bekymret for. Framgangen dekker nemlig over at vår kjære nasjonalidrett er alvorlig syk.
Nei, det handler ikke om korona, om at idretten er så hard mot luftveiene at våre fremste skiløpere må ta astmamedisin forebyggende, eller at jakten på stadig bedre glid med fluorkarboner etterlater horder av hjerneskadde mus og syke smørere langsmed løypene. Det er enda mer dramatisk. Det handler om selve sportens fundament.
Nasjonalidretten vår er i ferd med å forsvinne i en pøl av skittent smeltevann.
Det er umulig ikke å legge merke til det. Den ene fattige snøvinteren avløser den andre i Europa og Norge. Stadig oftere må skiløperne gå på smale striper av gråhvite, slapsete rester av snø som snirkler seg over svarte jorder eller golfbaner i regnet.
Bare de siste tretti årene har vinteren i Oslo blitt tre uker kortere. Så hva gjør vi da? Vi tilpasser oss! «Vil ikke snøen komme til meg, må jeg komme til snøen», tenker vi og pendler hver helg til den nyinnkjøpte hytta i snøsikker høyde på Sjusjøen og kjører og flyr fra snøflekk til snøflekk i Norge og Europa (enhver juniorløper med respekt for seg selv skal jo uansett på høydeopphold i Alpene).
I skianlegg i selv de minste avkroker durer og går det energikrevende snøkanoner for å forlenge den krympende sesongen mest mulig i begge ender. Og alt sammen er paradoksalt nok med på å bære ved til bålet: Den globale oppvarmingen bare øker og øker.
Skogbruk og langrenn har tette bånd historisk sett.
Da Gjermund Eggen ble gullmedaljegrossist i ski-VM i 1966, føyde han seg inn i en treningstradisjon der skogsarbeid i flere tiår hadde dannet grunnlaget for prestasjoner i skisporet. I dag er øks og sag byttet ut med pulsklokke og laktatmåler. Hverdagsaktiviteten er vekk. I stedet kjører vi til skihallen.
Men skognæringen er fortsatt en viktig alliert av skiidretten. En gang var ski noe som gjorde oss i stand til å gå utenfor allfarvei. Nå kan vi stort sett bare gå på vei.
De gamle, smale skogsløypene er så humpete og ujevne at de krever masse snø for å kunne preppes med løypemaskinene. Da er det godt at vi har det moderne industriskogbruket med sine sterile monokulturer og det stadig tettere nettverket av skogsbilveier som gjennomskjærer de norske skogene på kryss og tvers.
Der det å gå på ski tidligere var uløselig knyttet til naturopplevelse, er naturen ikke lenger så viktig.
Glem alt om nasjonalromantikk og snøtung gammelskog. Det viktigste er at skogsbilveiene knapt trenger snø før det kan preppes løyper på dem. Og har vi ikke skogsbilveier, er det alltids en gammel historisk kjerrevei eller en myr vi kan frisere litt med gravemaskin så de tåler de tunge løypemaskinene.
I dag er det nemlig hverken smøreklosser eller skiskraper som danner grunnlaget for suksess i langrennssporten, men gravemaskiner og lastebiler. En gang ventet vi i åndeløs spending på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak grantrærne i skogen. Nå har vi fraktet den våte snøen ned i byen og venter på at skiløperne skal komme rundt hushjørnet. Når vinteren ikke lenger gidder å være på lag og gi oss snø der vi vil arrangere konkurranser, henter vi likegodt snøen selv så osen av diesel ligger tjukkere enn Kollen-tåka.
Kulturdepartementet er også med på moroa og har laget en egen veileder i snøproduksjon og snøpreparering i samarbeid med Skiforbundet. Der kan vi lese at «snøproduksjon er aktuelt i alle typer anlegg som har behov for snø» og at «utilstrekkelige mengder med natursnø er et problem i de aller fleste skianlegg.» Diagnosen er altså klar. Det samme er medisinen.
Kunstsnø over hele fjøla. Ikke et ord om årsaken til snømangelen.
At bivirkningene av behandlingen på sikt er med på å ta knekken på pasienten, står det heller ingenting om. Energi, som burde vært brukt til å få ned andre utslipp, brukes i stedet til kunstig åndedrett på en idrett i krise.
Det er kanskje ufint å gå løs på nasjonalsporten vår på denne måten. Jeg er jo selv utrolig glad i langrenn. Men dette handler egentlig om noe større. Når Norges nærmest ustoppelige suksess i sporet dekker over en sport som bidrar til å smelte vekk sitt eget fundament, er det egentlig bare et sørgelig speilbilde på hvordan verdens velstand ser ut til å vokse til himmels mens vi ubønnhørlig ødelegger vårt livsgrunnlag.
Hverken klimaendringene eller skiføret kan løses utelukkende med teknologi.
Langrennssporten lider fordi samfunnet vi har skapt med fossile brensler ikke er friskt. Og akkurat som ved livsstilssykdommer, må endringen starte med oss selv. Skal vi berge vinteren, må utslippene av klimagass ned mot null. Da må alle bidra. Også vi som er glade i å gå på ski.