Ski: Årets snørike vinter er en glede for alle som liker å gå på ski, men både skiklær og skismøring kan spre miljøgifter til naturen. Her fra Frognerseteren i Oslo. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Giftig hverdag

Vi går rundt med flere hundre giftige kjemikalier i kroppen. Det burde ikke være lov.

De er ikke lette å beskytte seg mot, de kjemiske stoffene som omtales som de farligste miljøgiftene vi omgir oss med. De har navn som PFOS, PFOA eller PFAS, og høres ikke så veldig skumle ut, men stoffene som går under samlebetegnelsen fluorkarboner kan føre til barnløshet, leverskader, sviktende immunforsvar og kreft. Likevel finnes de helt lovlig i helt vanlige produkter mange av oss bruker daglig.

De kan være i skalljakka du bruker på topptur eller oftest på vei til bussen om morgenen, vognposen babyen ligger i på trilletur, teflonpanna du steiker familiens middag i, engangsbegeret du drikker take away-kaffen i, eller smøringa som sørger for feste under skia. Da miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender testet barneklær i forrige uke fant de at hele 90 prosent av produktene i testen inneholdt miljøgiftige fluorkarboner. Organisasjonen går nå til kamp mot miljøgiftene og krever et forbud. De er på lag med den svenske Naturskydds-föreningen og flere forskere.

Kjemikaliene finnes i over 3.000 forskjellige varianter og de er blitt hyperpopulære. Grunnen er at fluorkarboner har noen veldig praktiske egenskaper. De brukes først og fremst til å gjøre produkter vann-, skitt- og oljeavvisende. Derfor egner de seg veldig godt til å impregnere yttertøy, til å beskytte møbelstoff og til å sørge for at kaffen ikke renner gjennom pappkoppen. Problemet er at giftstoffene ikke holder seg inne i produktene, men lekker ut når vi bruker dem. Slik blir de tatt opp i jorda, drikkevannet, planter, dyr og mennesker.

Miljøgifter har veldig lang nedbrytningstid. Har de havnet i naturen forsvinner de ikke. I mennesker og dyr lager giftstoffene seg i fettvevet. Mengden øker gradvis etter hvert som vi puster inn, spiser og drikker stoffene, og kan på sikt føre til sykdom. Livet i havet er særlig utsatt. Miljøgifter i fiskefettet er grunnen til at noen forskere advarer mot å spise laks. Spekkhoggere og isbjørn er blant de mest forurensede artene i verden fordi de har så mye fett. Noen forskere advarer mot at dyrene er i ferd med å miste evnen til å få barn. Menneskefostre og barn er også utsatt fordi hjernen deres er i konstant utvikling og kroppene mindre, små doser kan derfor gjøre større skade. I Norge blir mødre advart mot å slanke seg når de ammer fordi vektnedgang frigir miljøgiftene i fettvevet slik at de kommer over i morsmelken. Det er ikke et enkelt råd. De aller fleste går ned i vekt når de ammer og det er umulig å vite hvor stor vektnedgang som gir (for mye) miljøgifter i morsmelka.

I det hele tatt å be vanlige mødre, fiskespisere, friluftsfolk og kaffedrikkere om å unngå bestemte varer, er feil måte å angripe miljøgiftene på. Det er industrien som må ta ansvar for å ikke putte farlige stoffer i produktene de lager i utgangspunktet. Og når industrien ikke tar det ansvaret på egen hånd, må de tvinges til det. De færreste er klar over at de får i seg miljøgifter fordi produsentene ikke forteller om stoffene de bruker. Opplysningene fra produsentene er heller ikke nødvendigvis til å stole på. Da Framtiden i våre hender testet barneklær fant de fluorkarboner hos produsenter som lover at de er «fluorfrie». Mengden giftstoffer var innenfor de lovlige, såkalte grenseverdiene, men som professor i toksikologi (læren om giftstoffer) Ketil Hylland fra Universitetet i Oslo, påpekte på miljøorganisasjonens frokostmøte sist uke: Mange stoffer som har vært ansett som trygge, har etter hvert vist seg å være veldig farlige. Ugressmiddelet DDT er et eksempel. Asbest et annet. Både forskere og myndigheter vet dessuten altfor lite om effektene av de vanligste miljøgiftene vi får i oss.

Siden 1960-tallet har antallet miljøgifter i den jevne nordmanns kropp økt fra 6–7 til 200–400 i dag. Det plasserer nordmenn i verdenstoppen, ifølge forskere ved Framsenteret. Forklaringen ligger i at vi eier så mange ting. Avanserte skalljakker er allemannseie, vi har siste nytt i elektronikk og norske barn har hundrevis av leker. Det er industrien som leder an, fortalte forskningsdirektør Eldbjørg Heimstad for noen år siden: «industrien ligger foran oss forskere når det gjelder å utvikle nye stoffer som kan være farlige». Svanemerket har påpekt faren for at stoffene som forbys bare blir erstattet av noen som er enda verre. Denne rekkefølgen må snus. I stedet for at forskere og myndigheter halser etter industrien, må det bli slik at industrien må bevise at stoffene de vil ta i bruk ikke fører til kreft, leverskade og barnløshet, før de begynner å bruke dem.

Forbudslinja miljøorganisasjonene krever, er langsomt på gang i Europa. Sverige innførte i fjor en kjemikalieskatt for å få industrien til å ta i bruk mer miljø- og helsevennlige alternativer. Et initiativ fra Norge og Tyskland har fått EU til å forby en spesielt farlig type miljøgift, kalt PFOA. Rett før jul i fjor foreslo Sverige og Tyskland at EU må forby ytterligere 200 sorter fluorkarboner. Men selv om det skulle lykkes finnes det altså fortsatt flere tusen varianter, og nye lages hele tida. Den giftfrie hverdagen er langt unna. I mellomtiden får vi hjelpe oss selv som best vi kan. En start er å velge miljømerkede varer og generelt kjøpe færre nye ting.