Det er krevende tider. Arbeidsledigheten er rekordhøy, skolene er stengt, mediene er fulle av saker om koronaviruset og reglene for hvordan vi skal omgås andre er innfløkte.
For enslige mindreårige flyktninger er situasjonen ekstra krevende. Dette er ekstra sårbare ungdommer, som har opplevd krig, forfølgelse og flukt og som skal skape seg et liv i et helt annet land enn de er født og oppvokst i – i en livsfase som oppleves som krevende og usikker for de fleste av oss.
Nå er det ekstra viktig at vi har et samfunn som ivaretar dem og gir dem den støtten de trenger.
Mer enn 3800 enslige mindreårige flyktninger er bosatt i norske kommuner siden 2014. Bosettingsarbeidet skjer i samarbeid mellom kommunene og staten, med Mangfolds- og integreringsdirektoratet (IMDi) som en sentral aktør.
På oppdrag fra IMDi har vi undersøkt hvilke erfaringer kommunene og ungdommene selv har med bosettingen.
Når disse ungdommene blir myndige skal de klare seg selv, både sosialt og i utdanning og arbeidsliv. For samfunnet er det en investering i fremtiden å hjelpe dem å lykkes – men hvor godt fungerer egentlig systemet som skal legge til rette for dette? Vår forskning viser flere forbedringspunkter. Her er seks konkrete anbefalinger:
1. Styrk de sosiale nettverkene og forankringen i lokalmiljøet.
Mange enslige mindreårige flyktninger mangler sosiale nettverk i nærmiljøet. Flere av dem har få eller ingen norske venner og har sjelden vært i et norsk hjem. Manglende tilhørighet svekker integreringen og kan også gå ut over den psykiske helsen.
Kommuner og frivillige organisasjoner kan tilrettelegge for å bygge sosiale nettverk, for eksempel ved deltakelse i lokale nettbaserte ungdomsnettverk, fritidsaktiviteter og ordninger som besøksfamilier, eller at ungdommene får hybel hos en vertsfamilie eller en studenthybel. Samtidig må også medborgere strekke ut en hånd til disse barna og ungdommene.
2. Gi dem mer medvirkning i sin egen hverdag.
Disse ungdommene skal forberedes på å ta ansvar for sitt eget liv. Da trenger de at deres egne forventninger, behov, tanker og frustrasjoner får komme til uttrykk og blir lyttet til, respektert og vektlagt.
Det gjelder både når de skal flytte til en kommune, i kontakten med de ansvarlige for botiltaket de bor i, når de sliter med skoledager og utdanning, og når de forventes å flytte ut og stå på egne bein.
I saker som har betydning for hverdagen deres må de ha medvirkning og føle seg hørt. Selv om dette er nedfelt i lovverket, er det i mange tilfeller vanskelig å få reell medvirkning, fordi samarbeidet rundt ungdommene ikke er organisert med dette for øye.
3. Gi dem en følelse av mestring, nytte og tilhørighet.
Som alle andre trenger disse ungdommene å føle at de tilhører samfunnet og kan bidra gjennom å ta utdanning, delta i arbeidslivet og være en sosial ressurs.
Skolene er sentrale her, siden mange kan ha behov for tilpassede utdanningsløp. Flere har gode erfaringer med såkalte kombinasjonsklasser, hvor elever som mangler en del av den grunnleggende opplæringen kan ta ulike fag på ulike nivåer.
Så lenge skolene er stengt, er det viktig at unge enslige flyktninger følges opp, og sikres god tilgang til nettløsninger og lærere.
4. Gi et godt lavterskeltilbud om psykisk helsehjelp.
Mange enslige mindreårige flyktninger sliter med bekymringer, savn og traumer.
Flere av dem får ikke psykisk helsebehandling, både fordi helsetilbudet er begrenset og fordi de selv ikke kjenner til hjelpemulighetene eller kvier seg for å oppsøke hjelp. Det er derfor behov for bedre lavterskeltilbud for denne typen hjelp.
Dette kan for eksempel gjøres ved å tilby psykologsamtaler der de bor, og ved å ruste skolehelsetjenesten bedre til å møte traumatiserte elever. Også nettbaserte løsninger kan spille en viktig rolle for denne gruppa.
5. Ikke slipp taket med en gang de fyller 18 år.
Å flytte for seg selv, fullføre en utdanning og komme inn på arbeidsmarkedet krever en betydelig forståelse av samfunnssystemet. Det er store individuelle forskjeller på når disse ungdommene er klare til å stå på egne bein. Noen kommuner flytter likevel alle over på hybel når de fyller 18 år.
For en del av ungdommene kommer dette for brått på. Andre kommuner tar seg bedre tid, og avvikler botiltakene i en mer individuelt tilpasset prosess fram til ungdommene blir 20 år.
En slik fleksibilitet virker klokt. Det er også mange formelle avtaler og ordninger som skal på plass etter at de mindreårige flyktningene fyller 18 år, og vi anbefaler å utvide vergeordningen frem til fylte 20 år for å sikre tilstrekkelig hjelp i denne fasen.
6. Sikre ungdommenes rettigheter og muligheter uavhengig av hvor de bor.
Det er til dels svært store forskjeller på hvor mye omsorg og oppfølging de ulike kommunene tilbyr. Vi ser at ungdommenes behov ivaretas bedre i velfungerende fosterhjem og bofellesskap enn når de blir plassert på en hybel kort tid etter bosettingen.
Det finnes likevel ingen felles standarder eller minstekrav for botiltak for enslige mindreårige flyktninger. Dette står i motsetning til regelverket for barnevernsinstitusjoner, som har krav om tilsyn og medvirkning. Vi anbefaler derfor at bosettingsarbeidet blir hjemlet i barnevernloven.
Det vil styrke ungdommenes rettssikkerhet og lovfeste retten til medbestemmelse.
De fleste av disse ungdommene greier seg bra – men for at alle raskt kan stå på egne bein må staten sette felles standarder og gi kommunene tilstrekkelig finansiering, kommunene må følge tettere opp gjennom botiltak, skoler og helse, og vi som medborgere må gjøre vårt for at ungdommene får innpass sosialt og i arbeidslivet.
Vi må også sørge for at de ikke blir glemt i koronaens tid.