Gi brukere og vanskeligstilte politisk makt

Vanskeligstilte må få stå i sentrum i egne liv, ikke kun som tilskuere på utsiden av saksbehandleren eller miljøarbeiderens kontor. Vi må tillate folk å klatre sine egne fjell.

Miljøarbeidere, akademikere og byråkrater utøver en kulturell makt som er vanskelig å forholde seg til for brukere og pårørende, og som uttrykkes gjennom begreper og fagspråk. Rusfeltet og psykiatrien lider under et omstendelig og lite tilgjengelig språk, og i debatter møter vi ord og vendinger som hører hjemme i byråkratiet og lærebøkene. En av konsekvensene er at publikum, de rusavhengige selv og pårørende ekskluderes fra debatten fordi språket blir uklart og lite engasjerende for uinnvidde.

Helsefag oppfordrer dessverre ikke utøveren til å tenke selv i møte med pasient eller bruker. Helse- og miljøarbeideren skal forholde seg grå og ansiktsløs, med en profesjonell distanse til brukerne. Det er en pedagogisk misforståelse som hemmer utøvelsen av miljøarbeidet og behandlingen. Denne systembristen er med på å skape det kjønnsløse byråkratiske skallet flere opplever i møte med primærhelsetjenesten, NAV, lavterskeltilbud, distriktspsykiatriske sentre (DPS) eller behandlingsinstitusjoner. Dessverre gjør det ofte saksbehandleren til en motstander i stedet for til en medhjelper. 

Det fører i neste omgang til at mange kommer på kant med systemet og unngår å ta kontakt, selv når de egentlig ønsker hjelp.

Kunnskapssenterets nasjonale brukerundersøkelse fra rusbehandling bekrefter dette bildet: Halvparten av pasientene opplevde å ha liten innflytelse og at behandlingen ikke var tilpasset deres behov, mens over 70 prosent mente at institusjonen ikke samarbeidet godt nok med pårørende (Haugum og Iversen 2014). Forskerne konkluderte med at det «er stort forbedringspotensial på flere områder, både når det gjelder institusjonen man for tiden er innlagt ved, tidligere erfaringer med ettervern etter utskrivning og kommunale tjenester. Resultatene er dårligere enn hva som er vanlig i Kunnskapssenterets nasjonale brukererfaringsundersøkelser».

Faglighetens iboende nedlatenhet

Den faglige pedagogikkens iboende nedlatenhet bidrar til en nedvurdering av brukernes og vanskeligstiltes livserfaring. Brukeren umyndiggjøres og har minimal innvirkning på beslutninger knyttet til egen behandling. Den nedlatende holdningen er ikke tilsiktet, men en konsekvens av rådende pedagogisk tilnærming. Jeg har jobbet med syke, eldre, hjemløse og rusavhengige, og har opplevd det som en klar fordel å spille på lag og være et respektfullt medmenneske – å være en person de kan relatere seg til uten å føle at de snakker til et system, en skranke eller en maskin. For dette er mennesker som nesten uten unntak gis passive roller som bruker, pasient, klient og medvirker, og som blir fortalt hva de skal gjøre og ikke gjøre. 

Behandler vi mennesker som umyndige, blir de også umyndige.

Dette handler om myndighet og autoritet, der behandlere, leger og miljøarbeidere skaper og opprettholder en maktposisjon over pasient og over bruker. Hvordan vi prater til pasientene, er helt avgjørende for deres opplevelse av verdighet og kontroll over eget liv. Brukerne befinner seg normalt i en uoversiktlig og krevende situasjon, gjerne som en opplevd krisesituasjon. Derfor bør de også møtes med en menneskelig tilnærming. Fagmiljøer og forvaltning er det rådende språkets kilder, men den daglige pedagogiske utøvelsen besørges av organisasjoner, behandlere, miljøarbeidere og saksbehandlere. De har en felles interesse i å tåkelegge fagfeltene og vanskeliggjøre problemstillingene. Pårørende og narkomane selv har derimot interesse av forholde seg til et normalt språk, for som de fleste vet, er verken rus, psykiatri eller sosialarbeid egentlig mer avanserte enn andre felt. Det er språket vi bruker, som får det til å virke slik. Selv om det ikke er tilsiktet, er konsekvensen at det ekskluderer publikum og brukere fra de faglige diskusjonene.

Etter tiår medovenfra-og-ned-holdninger i helsevesenet har vinden heldigvis snudd. Politikere og fagfolk er blitt opptatt av at rusavhengige, psykisk syke og andre svake grupper skal medvirke og ha innflytelse over eget behandlingsløp. Det er imidlertid et stykke fra gode intensjoner om medvirkning til reell innflytelse. I realiteten er medvirkningen minimal. De siste årene har oppmerksomheten på brukerens rolle økt, og fått formell posisjon gjennom begreper som brukererfaring, brukerkompetanse og brukermedvirkning. Dette gjenspeiler et krav hos brukerorganisasjoner om å ta de man jobber med på alvor. 

Det fremstår selvsagt, men er likevel en relativt ny tendens. Takket være brukerorganisasjonene er brukermedvirkning blitt et moteord.

Maktstrukturene må endres

Brukermedvirkning er et naturlig element på veien mot en innovativ profesjonalisering av tjenestene og behandlingen. Men endringen foregår ikke uten kamp. En reell styrking av brukernes posisjon vil endre mye av det vi kjenner som omsorgsarbeid i dag: Arbeidsplasser og lønnsbudsjetter må dreies mot brukerne, noe som representerer en helt ny tankegang. Vi må slutte å frykte brukerne, og heller betrakte dem som ressurser. Benytte dem i forebygging, miljøarbeid og beslutningsprosesser. Tanken er like radikal som den er åpenbar: ingen har sterkere kompetanse på den rusavhengiges hverdag enn den rusavhengige selv. Ingen bedre innsikt i psykisk sykdom enn den syke. Ingen mer erfaring med alderdom enn den eldre. Målsettingen må være å utdanne og sysselsette, og visjonen må være å styrke den enkelte til å stå på egne ben og ha et fullverdig liv.

Når brukerne skal involveres, må vi starte med synet på hva medvirkning består av. Først må vi erkjenne at vi er likeverdige. Ikke som en teoretisk floskel, men som en juridisk og praktisk realitet. Deretter må den vanskeligstilte få stå i sentrum i eget liv, ikke som tilskuer på utsiden av saksbehandleren eller miljøarbeiderens kontor. Rehabilitering har ofte et livsløpsperspektiv, og derfor må maktstrukturene mellom behandler og pasient endres. Det bør være et mål at brukeren deltar mest mulig aktivt, kontrollerer og bidrar i egen situasjon, og det oppnår man kun gjennom tillit og likeverd.

Voksne mennesker bør aldri underlegges autoritære systemer, leger eller regimer, med mindre det er uunngåelig.

Gi brukerne politisk makt

Hvordan gjenreiser man verdighet hos nedslitte mennesker på utsiden av samfunnet? Jo, gjennom mestring og kontroll. La dem styre sin egen hverdag. Dagens praksis fratar selvråderett hos brukerne. Vi må tillate at den enkeltes liv leves på vedkommendes egne premisser. Ingen er tjent med en målsetting om at alle skal tilpasse seg storsamfunnets normale livsførsel. Enhver politisk beslutningsprosess knyttet til behandling og sosialt utenforskap bør involvere brukere. Det bør pålegges stat, fylkeskommune og kommune å ha både utvalg og rådgivende organer med direkte politisk mandat som består av et flertall med aktuell brukererfaring.

Brukernes status bør heves, og en god begynnelse er å opprette et høyprofilert statlig brukerutvalg som utreder dagsaktuelle politiske spørsmål. Det ville gitt et kraftig og umiddelbart løft for brukerrollen.