Under korona-krisen skjedde det plutselige endringer som vi før ikke trodde var mulig. Jobb eller hjem ble med et slag forvandlet til jobb og hjem. Yrkesarbeid som vi før mente måtte foregå på en spesiell arbeidsplass atskilt fra de ansattes boliger, ble brått overført til hjemmekontor.
Og ikke bare ett sted – mange steder og på ulike måter.
Og faste arbeidstider ble med ett erstattet med mer fleksibel jobbing i dagenes løp.
På en rekke arbeidsplasser ble løsningen av oppdrag ordnet på andre måter enn før, og i hjem og lokalmiljø presset det seg fram nye former for innsats og samvær.
Les også: Moria-barna: Hvem er de og hva handler striden om?
Korona-situasjonen har medført problemer, uønsket stress og belastninger.
Men den har også åpnet opp for ny og annerledes organisering av arbeidslivet, samordning av jobb og hjem og omsorg for den nye slekt.
Vi må gripe sjansen nå til å lære av erfaringene og sette i verk endringer i organiseringen av arbeid og familie slik at barna våre kan få en bedre start i livet og vi i samfunnet vårt kan få sunnere og mer effektive unge og voksne.
Situasjonen har vært foruroligende i lengre tid.
Omfattende nyere internasjonal forskning basert på flere disipliner viser at den rådende barneomsorgen i Norge i dag har vesentlige mangler psykologisk og sosialt. Særlig bekymringsfullt er det at mors omsorg for barna i første leveår ofte er utilstrekkelig.
De siste årene har psykologisk forskning og nevrovitenskap konstatert at de intime relasjonene mellom barnet og de nære omsorgspersonene i første leveår har direkte og varige virkninger på barnets utvikling.
Tilknytningen først og fremst mellom mor og barn, dels også far og barn, i løpet av de første 1000 dagene av barnets liv er helt vesentlig for en gunstig utforming av barnets personlighet og atferd.
Tilknytningserfaringene innvirker tidlig på barnets hjerne og evnen til indre trygghet og følelsesmessige og sosiale funksjoner videre i livet.
Dagens situasjon er desto mer foruroligende, fordi ledende politikere og ansvarlige i samfunnet vårt nekter å ta de nye forskningsresultatene innover seg og vurdere hvordan omsorgen for de minste barna kan bli bedre.
I 2018 la f.eks. regjeringen fram en omfattende utredning om «Ny strategi for foreldrestøtte» uten en eneste henvisning til den moderne hjerneforskningen på barn. Og statsministeren understreker at tidlig forebygging av psykiske helseproblemer hos de unge må fokusere på skolevesenet, mens småbarnas behov blir oversett.
Samfunnsansvarlige kan ha flere grunner til å nøle med å ta opp det vitenskapen har å fortelle om de minste barnas behov.
Les også: Gi barna gress, ikke gummidekke og betong
Vår økonomiske vekst er basert på omfattende innsats av kvinner og menn i produksjonen, og den er i alt vesentlig organisert ut fra menns, og ikke kvinners rolle i reproduksjonen.
Samfunnet har ikke tatt skikkelig ansvar for en god organisering av reproduksjonen når også mødre i stor grad skal delta i produksjonen
Foreldrene, særlig mødrene, får utilstrekkelig støtte til omsorgen for barna mens de er små, og deres behov blir neglisjert.
Skal vi gi barn et godt grunnlag for vekst og utfoldelse, må vi ordne omsorgen for gravide, fødsel og barsel, yrkesarbeid, foreldrepermisjon og barnehage annerledes enn det som vanligvis skjer nå. Spesielt må omsorgen for barn under 3-års alder legges om. Gjør vi ikke det, har det betydelige konsekvenser for helsen og velværet til hele årskull av unge mennesker med svekket ytelsesevne og psykiske problemer, som vi nå ser tegn på.
Omlegging blir for omfattende og kostbart, vil noen si.
Men mer langvarig amming er en av de mest lønnsomme investeringene et land kan foreta, ifølge Verdens helseorganisasjon, WHO.
Morsmjølk er den beste ernæringen et barn kan få. Det koster ikke noe, beskytter mot sjukdom og fremmer barnets utvikling, fysisk og psykisk.
Samtidig blir mors helse bedre med mindre risiko for kreft og andre lidelser. Utgiftene til helseomsorg reduseres, og arbeidskraften blir sterkere og dyktigere.
Og omlegging av samfunnets støtte til barneomsorg trenger ikke nødvendigvis medføre uoverkommelige økte utgifter i dagens situasjon.
Økt foreldrebidrag kan oppveies av redusert tid for barn i barnehage, f.eks. ved at barna først begynner i 3-årsalderen i stedet for 1-årsalderen. Og andre dagtilbud for barn kan være mindre og mer kortvarige.
Erfaringene fra land med bedre omsorg for de minste enn vi har, og nå i det siste her hjemme under koronakrisen gir oss i tillegg mange eksempler på at det er mulig å organisere yrkesarbeidet på andre måter enn vi har gjort hittil, slik at kombinasjonen av yrke og omsorg blir bedre både for barn og voksne. Og det trenger ikke nødvendigvis å innebære store tilleggsomkostninger.
Etter min mening er det påtrengende at regjeringen, evt. også opposisjonen, så snart som mulig oppretter ett eller flere brede fagligpolitiske utvalg på nasjonalt nivå som kan vurdere og foreslå forbedringer av omsorgen for de minste (barna under 2–3 års alder) her til lands ut fra den nye forskningen, erfaringene fra andre land og fra vår egen situasjon under koronakrisen.
Det er her nødvendig å se på både forskningen og kunnskapen om barn, opplæring til foreldrerollen, mors og fars roller, det offentliges støtte, institusjonene for barn og organiseringen av arbeidslivet.
Og fagfolk og foreldre er ikke nødt til å vente på nasjonale utredninger. De kan i samarbeid med arbeidsgivere og fagforeninger, lokale og kommunale instanser prøve seg fram med bedre løsninger enn vi har i dag, for at foreldre skal kunne kombinere jobb og omsorg på en måte som gir barna en tilfredsstillende start på livet.