Gater fylt av kjærlighet?
Eivind Rindal
Overlevende fra Utøya
22. juli: Mens nasjonen og jeg teller ned til det øyeblikk vi skal minnes hatets ofre på Utøya og i Oslo, spør jeg meg selv: Hvor er det blitt av kjærligheten som fylte gatene?
Hvor ble det av de kjærlighetsfylte gatene? Ett år etter at vi levde oss gjennom noen av vår nasjons mørkeste timer, er dette ikke bare en tid for å minnes sårene, men også å reflektere over hvor vi som samfunn og fellesskap er på vei. Her er det viktig at vi ikke taper av syne det som reddet oss gjennom de første ukene og månedene etter 22. juli. Det som bar oss gjennom mørket var det grenseløse samholdet, vår innlevelse og støtte. En nasjon sørget, en nasjon gråt for sine unge døde i dagene og ukene etter den uvirkelige dagen. Vi sto sammen. Selv var jeg en av dem som opplevde helvetet. Jeg var på Utøya 22. juli 2011. Støtten som ble vist bar meg og mange andre igjennom den kritiske fasen. Fortsatt er det denne støtten, omtanken og varmen som holder meg og andre oppe.
Noe av det mest groteske og mest smertefulle som skjedde den dagen, som jeg etter beste evne har forsøkt å heve meg over, var vissheten om at noen hadde strippet meg for menneskelig verdighet og betraktet meg og mine venner som undermennesker. Han så på oss som rotter; fritt vilt. Det var bare å drepe oss, vi var forrædere. Vi, ungdommer, hvis eneste forræderi var en tro på et samfunn hvor de menneskelige verdier settes i først rekke. For rundt 70 år siden var det våre bestefedres generasjon som sto overfor det samme tankegodset. Også da var det noen som overlevde og ble tidsvitner. Mens minnet om da fascismen styrte landet sakte hadde bleknet, fikk vi på ny merke hvordan dette historiens udyr sto opp fra mørket og brakte terroren tilbake til vårt lille land - en sommerdag i 2011.
Vi holdt rundt hverandre og lovet, nok en gang, aldri mer. «I kveld er gatene fylt av kjærlighet», sa vår kronprins. Over det ganske land steg sangen, de samme ord som en ung bergenser hadde skrevet i affekt sist gang fascismen truet. Nordahl Griegs «Til ungdommen» begynte som en protest mot det våpenkappløp og den ideologi som bredte om seg på 1930-tallet. Diskusjonen gikk i ukene etter om hvordan vi så på hverandre, og hvordan det var mulig at en av våre kunne gjør noe slikt. Fortsatt er det en tung erkjennelse for meg å innse at Norge ikke er det perfekte glansbildet vi alle i mer eller mindre grad trodde det var.
Hva som virkelig ligger under overflaten, hva som truer oss alle, vår frihet og vårt demokrati, har det siste året kommet til syne ved flere anledninger. Allerede i minuttene etter bomben detonerte, var det noen som fikk merke det. De var borgere med en bakgrunn, et utseende eller en klesstil som kunne indikere tilknytning til den såkalt muslimske verden. De ble sjikanert, truet på livet og spyttet etter på åpen gate i Oslo. Det var ikke kjærlighet enkelte utviste ettermiddagen 22. juli, men hat og fremmedfrykt. Hadde det ikke vært for at politiet samme kveld greide å ta en viss «kommandør Breivik» i live, kunne bildet av den stoiske nasjonen i nord ha vært et annet for den eksterne observatør. Rekken av meningsfeller, som tar avstand fra alt, uten å gå i seg selv, er for lang til å nevnes, den fyller meg nesten med like mye ubehag som massemorderens uttrykksløse gjennomgang av 77 drap. Det gløder i mørket, noe ligger der å ulmer. Lar vi det ulme blir vi til slutt blendet av hatets og fryktens røyk, og mørket innhenter oss - nok en gang. Og det fins de blant oss som gjerne bærer bensin til bålet.
De siste ukene har jeg fått en ubehagelig fornemmelse. Samtidig som jeg, i likhet med så mange andre, venter på årsdagen for timene jeg aldri glemmer, leser jeg i avisene om debatten om romfolket i Oslo. Det er i seg selv ikke den offentlige debatten som er det mest skremmende, men det som rører seg blant stadig flere. Blandingen av frykt og hat vokser mens politikerne snakker. Vi har fått rapporter om medlemmer av romsamfunnet som er utsatt for vold og drapstrusler. Internettfora bugner over av hatefulle ytringer. Jeg spør meg selv, i timene mens jeg og nasjonen teller ned til det øyeblikk vi skal minnes hatets ofre på Utøya og i Oslo: Hvor er det blitt av kjærligheten som fylte gatene? «Edelt er menneske, jorden er rik, finnes her nød og sult, skyldes det svik!». Linjene er fra det dikt som vi alle tok i vår munn for ett år siden. Om vi mener noe med det, må vi stille oss spørsmålet: Hvem har sviktet? Ingenting er slik det er, uten grunn, og vi har alle et kollektivt ansvar. Vi må slutte å tolerere all «den urett som ikke rammer oss selv».
Sist sommer var det en ung mann som tillot seg selv å dehumanisere sine medmennesker. Han forsøkte å ta mitt liv, et titall skudd avfyrt mot den båt jeg og en håndfull, flesteparten mindreårige, forsøkte å flykte i. 69 blant oss som var på sommerparadiset i Tyrifjorden den dagen, kom aldri hjem. Fordi det finnes en tanke om at noen mennesker ikke fortjener å leve. En tanke om «vi mot dem». Og denne tanken eksisterer dessverre ikke bare i én manns virkelighet, den er i samfunnet rundt oss. Den forgifter alt og alle, vi har et ansvar om å hindre den i å spre seg.
Min bønn, mitt håp: La gatene 22. juli 2012 bli fylt av kjærlighet.
La oss aldri glemme 22. juli.
«Vi har alle et kollektivt ansvar.»