Nøkkelen: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan (til høyre) er Israels mest naturlige samarbeidspartner for gasseksport, men Tyrkia krever at Israel opphever blokaden av Gaza, det er ikke Israel villig til, skriver kronikkforfatteren. Erdogan står sammen med Gazas Hamas-leder Ismail Haniyeh. FOTO: NTB SCANPIX

Gassbesvær

Israel har funnet betydelige mengder naturgass i det østlige Middelhavet, og er nå ivrige etter å komme i gang med sitt gasseventyr. Men foreløpig er det mest gassbesvær.

Omtrent 145 mil utenfor Haifas strender, på tre kilometers Middelhavsdyp, har Israel gjort et stort naturgassfunn. Nær 60 prosent av Israels elektrisitet kommer fra naturgass, og med de siste store funnene kan landet bli energiuavhengig i mange år framover – en vesentlig styrke for landets nasjonale sikkerhet. Det aller største funnet – det såkalte Leviatan-feltet – kan også gjøre gass til en stor og viktig eksportartikkel for Israel. I Det gamle testamente var Leviatan et skikkelig digert og skrekkelig sjømonster. I likhet med det gammeltestamentlige uhyret, er heller ikke dagens Leviatan enkel å håndtere. Både i innenriks- og utenrikspolitikken byr Leviatan-feltet på besvær.

Innad i Israel har det stormet rundt regjeringens håndtering av saken. Statsminister Benjamin Netanyahus politiske krumspring for å få banket igjennom avtalen som sikrer at de to selskapene, amerikanske Nobel Energy og israelske Delek, skal kunne gå videre med sine planer for utvinningen av feltet er en av grunnene til kritikken. Frykten er, blant annet, at regjeringens iver etter å få satt i gang sitt gasseventyr vil resultere i at for mye av gassen blir eksportert, i stedet for å komme israelske forbrukere til nytte og sikre høyt ønsket energiuavhengighet. Men før Israel engang kan drømme om et gasseventyr med storstilt eksport til det europeiske markedet må et par andre vesentlige ting på plass. For eksempel en samarbeidspartner som kan bidra til at gassen faktisk kommer seg fra Israel til Europa. Og i Israels umiddelbare nabolag finnes det få villige samarbeidspartnere.

At Israel som nasjon er i en utsatt posisjon i Midtøsten er selvsagt ingen nyhet, snarere har krig og konflikt vært en helt sentral dimensjon av statens snart 70-årige historie. For å bøte på det dårlig forholdet til sine naboland løftet israelske myndigheter på 1950-tallet blikket utover, og der, i det som fra et israelsk utgangspunkt er «periferien», fant de tre andre ikke-arabiske land som var interessert i samarbeid. Tyrkia, Iran og Etiopia utgjorde i flere år Israels såkalte «periferi allianse». De fant sammen under det velkjente mottoet «min fiendes fiende er min venn», og alliansene ble en viktig dimensjon i Israels strategiske tenkning. Med den islamske revolusjonen i Iran i 1979 var det imidlertid brått slutt på pragmatisk realpolitisk samarbeid mellom Israel og Iran. Alliansen med Tyrkia holdt seg flytende noe lengre, før den også sank og forsvant i 2010, da israelske kommandosoldater bordet det tyrkiskregistrerte skipet Mavi Marmara.

Siden 2010 har konflikten mellom Israel og Tyrkia blitt mer og mer politisert, men i desember i fjor, samtidig som Knesset godkjente gassavtalen, begynte rapporter om mulig israelsk-tyrisk «rapprochement» å tikke inn. Tyrkia er Israels mest naturlige samarbeidspartner for gasseksport, og også tyrkerne vil ha god nytte av et slikt samarbeid. Men først må de altså bli venner.

I de pågående diplomatiske forhandlingene krever Tyrkia økonomisk erstatning til familiene til de tyrkiske statsborgerne som mistet livet på Mavi Marmara, og en israelsk unnskyldning for hendelsen. I tillegg krever de at Israel opphever sin blokade av Gazastripen – og dette er den virkelige snublesteinen. Blokaden av Gaza er nå inne i sitt niende år, og mens det rapporteres om enighet på de to første punktene, ville det overraske de fleste dersom Israel endrer sin posisjon angående Gaza. Dette punktet kompliseres ytterligere av Egypt. Tyrkia har aldri anerkjent General Sisis maktovertakelse i Egypt, og Sisis regime motsetter seg enhver avtale som øker Tyrkias innflytelse på Gazastripen. En israelsk åpning i Gaza ville også sette Egypts egen blokade av Gazastripen i et enda grellere lys.

Israels trøbbel med Tyrkia og de ellers store omveltningene i regionen har gjort at Israel på nytt må heve blikket utover i periferien. Denne gangen peker pila i periferikompasset mot land som Aserbajdsjan, Sør-Sudan, Hellas og Kypros. I gass-spørsmålet er det naturlig nok de to sistnevnte som utgjør alternativet til Tyrkia. I slutten av januar møttes israelske, greske og kypriotiske ledere på Nikosia for å snakke om mulighetene for et mulig triangulært gass-samarbeid, et trekk som utvilsomt øker presset på Erdogan og Tyrkia. Og Tyrkia er fortsatt Israels førsteønske. Gasseksport til og via Tyrkia vil være både bedre og billigere for Israel.

En forbedret relasjon mellom Tyrkia og Israel står høyt også på USAs ønskeliste. I møte med en region i fare for storbrann ville USA helst sett at dets to nærmeste allierte der ikke er bitre fiender. Om NATO-landet Tyrkia (og USAs øvrige europeiske allierte) ble hakket mindre avhengige av russisk gass, ville sikkert ingen i Washington D.C. blitt sure for det heller. Men først må altså Israel få bukt med Leviatan.