Korpsmusikken fra 17. mai har stilnet av - feiringen av 200 årsjubileet for Grunnloven og det moderne demokratiets fødsel i Norge har nådd toppen og er på hell. Festtalerne slo fast at det norske demokratiet er sunt, og stabilt. Og det er sant: Vi har god kultur for kompromisser, og høy tillit til at politikerne jevnt over leverer godene de lover. Samtidig er denne tilliten avhengig av oljerikdommen - politikerne leverer varene fordi de har penger. Og hva vil skje når vi i ikke altfor fjern framtid ikke har en like fyldig statskasse å øse av? Hestene bites som kjent når krybben er tom. Det finnes òg en annen sprekk i den norske demokratiske idyllen, som på sikt også kan gi opphav til en tillitskrise: den økte avstanden mellom den politiske eliten og velgerne.
Vårt demokrati er et representasjonsdemokrati der vi som velgere delegerer vår makt til representanter som skal løse felles problemer gjennom felles institusjoner. Men hvem er det vi kan vi stemme på ved valg? Kandidatene er forhåndsvalgt av partiene. Det er partiene som skaffer til veie de personer som skal forvalte mandatet fra velgerne. Vårt demokrati er organisert av de politiske partiene - de får folkestyret til å fungere.
Men ingen av dagens partier har en bred folkelig basis. For eksempel hadde Arbeiderpartiet en toppnotering i 1950 med 200.501 medlemmer. I 2012 hadde partiet en fjerdedel av denne medlemsmassen, litt over 50.000. Ettersom befolkningen har økt med rundt 2 millioner siden storhetstiden, har partienes medlemstall sunket drastisk relativt sett. Hvor stor andel av partimedlemmene deltar på landsmøtet der partiledelsen blir valgt og programmet vedtatt? Arbeiderpartiets landsmøte i 2013 hadde 300 delegater. 300 av 3.534.000 stemmeberettigede.
At rikspolitikerne utgjør en elite, ser vi også på deres bakgrunn - mange er yrkespolitikere uten annen jobberfaring - men ikke minst på lønnen. Stortingsrepresentantene har en basislønn på 836 579 kroner, noe som gir 69.714 i månedslønn. De har også hatt en relativt større økning enn de fleste av for eksempel lønnsgruppene organisert i LO. Et vanlig argument for høy politikerlønn er at politikken konkurrerer med næringslivet. Det er åpenbart noe i dét; når en person forlater politikken, er det som for en bedre betalt jobb i privat sektor, helst PR-bransjen. Lønnsmessig befinner rikspolitikerne seg på et annet nivå enn velgerne, og avstanden ser ut til å øke. Bidrar politikerne med sin lønnsutvikling til den trenden som økonomen Thomas Piketty beskriver, nemlig økt sosial ulikhet?
Tar vi en titt på regjeringen Solbergs lønnsnivå, blir bildet tydeligere. Tidligere statsråder er nesten garantert et fett jobbtilbud, og de nøyer seg som regel ikke med dårligere kår. Men hva slags lønnsnivå forlater en statsråd på full fart inn i First House? Statsministeren selv har en årslønn på 1.469.831 kroner, noe som gir henne en månedslønn på 122.486 kroner. De øvrige statsrådene har òg til både salt og smør på grøten: De hever en årslønn på 1.195.072, eller 99.589 i måneden.
Det må være lov å spørre: Kan mennesker som tjener så mye forstå hvordan det er ikke å ha råd til alle julegaver, eller til fritidssysler for både seg selv og barna? Vet de hvordan det er ikke å ha råd til egen bolig? Det er sikkert flere politikere som har måttet snu på flisa i studietiden, eller som kommer fra beskjedne kår. Men det er lenge siden. De har for lengst gjort sin klassereise og kjent smaken av det søte liv: Kommer du inn i eliten, får du plass i øvre middelklasse. Mange toppolitikere kan nok forstå velgernes hverdagsproblemer, intellektuelt og akademisk, men jeg er ikke så sikker på at de alltid forstår dem følelsesmessig, som medmennesker.
Partiene er koblet fra sine velgergrunnfjell; de er ikke lenger knyttet til bestemte klasser eller yrkesgrupper. Selv om den norske politiske eliten ikke befinner seg like langt fra velgerne som EU-eliten i Brussel, fjerner også den seg fra folket, både når det gjelder yrkesbakgrunn og lønnsnivå. Og eliten reproduserer seg selv på partienes landsmøter. Velgerne velger sine politikere, ja, men sosialt og økonomisk representer de først og fremst seg selv. Dét er et demokratisk problem det snakkes lite om.