Kultur

Fylkingen reiser seg

For de døde kan vi intet gjøre – er det blitt sagt. Det er ikke helt sant. Vi kan vise respekt for deres offer og vi kan vise respekt for deres sak.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi skal aldri glemme 22. juli 2011. Ikke først og fremst for å huske det bestialske og akkumulerte hatutbruddet til en mann med et heldigvis svært sjeldent sinn. Men for å reflektere over de verdier som ble angrepet og hvorfor de ble angrepet. Motivet for angrepet på AUF var å ramme Arbeiderpartiet og rekrutteringen til Arbeiderpartiet, så hardt som mulig.

I 56 av de siste 76 årene har Norge hatt en statsminister fra Arbeiderpartiet. Det er derfor ikke unaturlig at en som hater det norske samfunnet retter sin ondskap mot oss. Landet er gjennom disse årene bygget opp fra fattigdom til et av verdens ledende velferdssamfunn. De fleste vil være enige i at vi i Norge dessuten har høy grad av ytringsfrihet, høy grad av personlig frihet i sin alminnelighet – samt høy grad av toleranse og mangfold. Internasjonale sammenligninger plasserer også Norge svært høyt på slike måleparametere. De andre lovlige norske politiske partier er ikke bare del av dette samfunnet. De er – og har vært – helt nødvendige demokratiske entreprenører og bidragsytere i det norske samfunnet. Men det er altså dette samfunnet noen mennesker ser som så katastrofalt mislykket. Noen veldig få utvikler et ukontrollert hat mot det de fleste av oss holder som kjerneverdier.

Vi har ikke sett en lignende skikkelse siden Timothy McVeigh sprengte en føderal bygning og drepte 168 mennesker i Oklahoma City i 1995. Hans synspunkter, motivasjon og oppskriften på hans bombe har siden da vært tilgjengelig på internett. Likevel tok det 16 år før det dukket opp en lignende gjerningsmann med lignende handlinger og motiver. Slike individer er altså et ekstremt sjeldent forekommende menneskelig fenomen. Det er nesten fristende å betrakte disse mennene og deres spesielle sinn som sjeldent forekommende naturkatastrofer. Det finnes jo egentlig ikke slike mennesker. Det er bare det at sju milliarder mennesker er forferdelig mange. Så mange at særdeles spesielle avvik forekommer. Nå som gjerningsmannen sitter bak lås og slå kunne vi selvsagt bare gått videre. Vi kunne si at det er så ekstremt få slike sinn, at det er statistisk usannsynlig at det skulle dukke opp en til med det første. I alle fall i vårt lille land.

Så enkelt bør vi nok ikke se på det. Nå har ikke psykiaterne konkludert i denne saken, men noe vet vi allerede. Gjerningsmannen kan også generelt klassifiseres sammen med flere – og dessverre litt mer hyppig forekommende personligheter: Personer som har en sterk kvasiideologisk overbevisning og samtidig har en krystallklar forestilling om at de selv er utstyrt med både rett og plikt til å montere verden slik den bør være montert – sett med deres øyne. Adolf Hitler, Benito Mussolini, Josef Stalin, Radovan Karadžic, Osama bin Laden, og Pol Pot kan alle puttes i denne kategorien. Timothy McVeigh og gjerningsmannen fra Utøya likeså. Dette er bare noen av de mest kjente. Det er heldigvis ikke alle slike personligheter som har like store ambisjoner, like store talegaver, like stor evne til å få folk med seg, eller like stor gjennomføringsevne. Men det er klart at det finnes flere personer med den grunnleggende narsissistiske kombinasjonen av forestillinger: a) En helt egen «åpenbaring» om hvordan verden skal og må være, og b) En forestilling om at de selv har en grunnleggende rett og plikt (et slags kall) til å handle – koste hva det koste vil.

Selv om slike personligheter kan være få, har nettopp slike personligheter mange ganger i historien fått lov til å sette demokrati og humanitet på de alvorligste prøver. Det siste virkelig store groteske utslaget i vår del av verden så vi på Balkan for bare 15–20 år siden. Nettopp derfor er det så viktig at demokratiet er sterkt og holdes sterkt. Nettopp derfor er det så viktig at ungdom engasjerer seg, slik for eksempel ungdom i AUF gjør. Nettopp derfor er det så viktig at vi alle i det minste gjør det aller enkleste vi kan gjøre for å vaksinere mot slike personer og destruktive samfunnskrefter: Vi bruker stemmeretten som våre forfedre kjempet for, skaffet oss, måtte kjempe for igjen – og skaffet oss igjen. Å ikke benytte stemmeretten, kan være passiv støtte til demokratiets og humanitetens motstandere. Lar du være å stemme fordi det ikke er noe parti som passer hundre prosent for deg? Hvordan tenker du da? Hva slags forestillingsverden har du egentlig da?

For de døde kan vi intet gjøre – er det blitt sagt. Det er ikke helt sant. Vi kan vise respekt for deres etterlatte. Vi kan vise respekt for deres offer og vi kan vise respekt for deres sak. Arbeidernes Ungdomsfylking tok sitt nåværende navn i 1927. Dette i ei tid da man fryktet at det kunne komme til voldelig kamp mellom klassene i Norge. Fylking er navnet på en gammel militær formasjon. Det var fylkingen som stilte seg opp fremst og tettest for å demme opp for fiendens angrep. Fylkingen besto gjerne av svært unge soldater fra fattige kår, mens ridderne fra adelen satt på sine hester lenger bak. 2011 er ikke første gang AUF har måttet ta tunge tak. Trygve Bratteli var AUF-leder under krigen. Han var med i motstandskampen og var en av mange AUF-ere som ble arrestert. Han ble sendt til konsentrasjonsleir. Han var inntil den 22. juli 2011 den siste vi har hatt som måtte gjemme seg blant likene til sine venner. Nå har vi dessverre fått flere nye.

22. juli 2011 falt ubevæpnede ungdomspionérer i demokratiets og humanitetens første forsvarslinje. Nå løfter de ganske straks sin fane i tro og tross. De fortjener vår dypeste respekt. De er våre helter.

Mer fra: Kultur