Nyheter

Frykt som politisk kapital

Europa er igjen inne i en skjebnetid. Usikkerhet og frykt er blitt normaltilstanden i internasjonal politikk framfor stabilitet og forutsigbarhet. Vi lever i en fryktens epoke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Frykt er den absolutt viktigste politiske kapital som det ytre høyre har vist å utnytte til fulle. Ulike former for frykt støtter opp om og overlapper hverandre. Frykten for de andre, for islam, for framtiden og for totalt økonomisk kollaps, veves sammen til en generalisert frykt som passer det ytre høyre perfekt til ytterligere å øke oppslutningen.
I den trange etnisk baserte nasjonalismen undertrykkes kulturelle forskjeller som ikke passer inn. Motsatsen til den etniske nasjonalismen er fler- eller multikultur. I Europa har det i årevis vært hamret løs fra ytre høyre, en broket forsamling av høyrepopulistiske og mer eller mindre høyreekstreme partier, mot det multikulturelle eksperimentet som har vært anklaget for å være totalt mislykket og som hevdes å ha ført Europa ut i en ulykkelig tilstand av kaos og uorden.
De som tar til orde for og forsvarer multikultur, betraktes som fiender og landsforræderstempelet sitter løst i sosiale medier og kommentarfelter hos representanter fra det ytre høyre i europeisk politikk.  Det bekymringsfulle er at den etniske nasjonalismen ikke lenger er et marginalt randfenomen på den ytterste høyrekanten i det politiske europeiske landskapet, men er blitt et mer normalisert fenomen hos stadig større velgerskarer som orienterer seg uten blygsel mot høyrepopulistiske og høyreradikale/ekstreme partier.
Det ytre høyres kamp mot EU, er samtidig en idealisering av den etniske nasjonen, en tilbakevending til nasjonenes Europa før samarbeidstanken etter andre verdenskrig konkret ble en realitet med dannelsen av Det europeiske fellesskapet som senere utviklet seg til en konsolidering av fellesskapet i Den europeiske unionen -  EU.
Budskapet om det påstått mislykkede multikulturelle eksperimentet, har det vært hamret løs på i årevis fra ytre høyres representanter som har malt et dystert framtidsscenario, et dystopisk narrativ av et islamisert europeisk kontinent dominert av ikke-europeiske innvandrere og muslimer. Flyktningkrisen og den store tilstrømningen av flyktninger fra Midtøsten og Nord-Afrika via Middelhavet, har bare forsterket framtidsfrykten og ført til en forsterkning av det ytre høyre sin frykt- og fremmedfiendtlige demagogi med tidvis utilslørt rasistiske ytringer.
Representanter fra det ytre høyre anklager liberale og venstreradikale partier og politikere for å være landsforrædere som undergraver de respektive nasjonenes sanne interesser og kulturelle særpreg og identitet. De angivelige landsforræderiske politikerne, anklages for å ha lagt veien åpen for en masseinnvandring som vil forandre Europa for alltid og føre til at de (hvite) etniske europeiske nasjonalitetene på sikt blir minoriteter i egne samfunn dominert av innvandrere og deres avkom med en ikke-europeisk kulturopprinnelse.
Multikulturalismen blir fremstilt som en vederstyggelighet og som en trussel mot realiseringen av nasjonenes sanne kulturelle etos. Det urbane anses negativt og utrykk for forfall. Det er spesielt i storbyen at multikulturen kommer sterkest til uttrykk. Det er i storbyene at de kulturelle andre samler seg i egne bydeler eller gettoer hvor de segregeres fra de etniske europeiske nasjonalitetene.  Det er også i storbyene at de liberale og radikale multikulturalistene er representert og er fremtredende i akademia, pressen og medier hvor de produserer angivelig politisk korrekte sannheter om multikulturalismens fortreffeligheter. Det urbane blir derfor uttrykk for det liberale og venstresidens forsvar for kulturell forskjellighet og annerledeshet og det er i storbyene at multikulturen dessuten har sine mest potente og fremtredende uttrykksformer innenfor musikk, kunst og kulturlivet.
Distriktene eller landsbygda oppviser en større kulturell homogenitet i samsvar med de kulturelle fordringene som det ytre høyre har til en kulturell homogenitet og etnisk nasjonal identitet. I den etniske baserte nasjonalismen betraktes det urbane med mistenksomhet. Landsbygda er uttrykk for det egentlig nasjonale og kulturelle uttrykk for den sanne nasjonale identiteten i motsetning til urbanitetens påstått falske kosmopolitiske rotløshet og nasjonalt troløse natur.
Symptomatisk er det økende ropet etter den sterke mann eller kvinne som for eksempel Nasjonal Fronts Marine Le Pen i Frankrike, som den som skal rydde opp i kaos og uorden og finne fram til enkle svar på vanskelige spørsmål. Redningsmannen eller kvinnen er den som skal kunne lede den forvirrede massen på den rette vei til klarhet hva angår nasjonens fremtid, folkets skjebne og finne tilbake til den rettmessige kulturelle identitet ubesudlet av det multikulturelle eksperimentet.  

Mer fra: Nyheter