Tidligere i mai kom regjeringen med en stortingsmelding om integrering. Regjeringen vil ha de frivillige organisasjonene med på dugnad, men meldingen inneholder ikke noe som er med på å bedre de frivillige organisasjonene sine rammebetingelser. Man skulle tro at regjeringen ønsket en dialog med frivilligheten om hvilke tiltak som skal til for å styrke den frivillige aktiviteten på integreringsfeltet. Det er tross alt vi frivillige organisasjoner selv som vet best hvor skoen trykker, og hvilke utfordringer vi møter. Men regjeringen har ikke invitert til noen dialog eller samarbeid om dette. Det er beklagelig at frivilligheten er oversett i utformingen av integreringsmeldingen.
Når de første som møter deg får betalt for å være sammen med deg, gir det ikke trygghet og tillit, sa statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, Hanne C. S. Iversen nylig. Iversen var full av lovord om den norske frivillighetens nøkkelrolle for integrering. Tidligere i år har Kulturminister Linda Hofstad Helleland gjort det klart at frivilligheten er selve nøkkelen i hverdagsintegrereringen. Og statsminister Erna Solberg har slått fast at frivillige organisasjoner kan spille en viktig rolle når det gjelder opplæring i demokrati og i arbeidet med å inkludere innvandrerkvinner i samfunnet. Men hvordan henger intensjonene sammen de faktiske støtteordningene og hvordan de praktiseres?
Et annet problem er at ordningene som finnes utelukker større organisasjoner, og behandler det vi mener er våre fordeler som hindringer i søknadsprosesser. For eksempel lyste UDI tidligere i år ut hele 30 millioner kroner til aktivitetsmidler for barn og unge i mottak. Norsk Folkehjelp har lokallag over hele landet og mange frivillige som står klare til innsats, og vi søkte derfor midler. Vi fikk ett tilskudd på 300.000kr, men også beskjed om at vi ikke var tilskuddsberettiget, dersom vårt årlige statstilskudd oversteg 200.000 euro. Dette fordi Norsk Folkehjelp mottar statsstøtte til blant annet å drive asylmottak eller bygge opp sivilsamfunn i Syria og nærområdene – og man blir derfor «vurdert som en virksomhet som driver økonomisk aktivitet på lik linje med private firmaer».
Dette gjør at alle organisasjoner med flere aktivitetsområder faller utenfor ordningen. Vi kunne selvsagt opprettet et aksjeselskap eller en annen juridisk enhet for å kunne motta tilskuddet, men vi mener medlemsdemokratiet i vår organisasjon har stor verdi og gir det beste utgangspunktet for å lykkes med det vi jobber med: Å lage en bedre hverdag for mennesker i asylmottak. Regjeringens frivillighetserklæring sier at de vil «tilpasse tilskuddsordninger til frivillighetens egenart uavhengig av hvilket departement, direktorat eller etat som forvalter tilskuddet», men UDI synes ikke å ha tatt dette innover seg.
Men hvorfor skal man bruke penger på frivillige, er de ikke frivillige da? - er et typisk sitat som kommer når man snakker om ressursbehov i frivillige organisasjoner. Men frivillighet har aldri vært gratis. Det koster å ha gode system for å være sikker på at de flere tusen frivillige har politiattest. Det koster å transportere beboere på et mottak til fotballbanen, det koster å leie gymsaler, svømmebassenger og lokaler til språkkafè. Det koster å sørge for at små og store utfordringer blir løst av ansatte på dagtid.. Det koster å ha et apparat rundt frivillige mennesker, som møter andre mennesker i den dypeste nød. Det koster å legge til rette for frivilligheten.
Med eller uten disse 300.000 kronene fortsetter vi å bidra i den dugnaden som regjeringen ønsker i forbindelse med integrering. Det blir bare litt vanskeligere, litt tyngre å få med folk og litt færre aktiviteter. Det sørger regjeringens frivillighetspolitikk for.