Fritt fall i Oslo-skolen

Fritt skolevalg fører til mindre likhet og mer segregering. Nå må oslopolitikerne endre inntakssystemet for den videregående skolen.

Innlegget er skrevet sammen med Mari Indregard, lektor.

Oslo er en segregert by. Elever på videregående er mer mobile enn barn i grunnskolen, og kollektivtilbudet i Oslo skaper muligheter for å la ungdom møtes på tvers av bydeler og sosiale lag. I stedet for å benytte seg av dette potensialet, har oslopolitikerne valgt et inntakssystem for den videregående skolen som fører til at ulikhetene mellom elevene blir enda større enn på ungdomsskolen.

Fritt skolevalg har ført til svært store forskjeller mellom skolene både når det gjelder karakterer, etnisitet og sosial bakgrunn. Elever med minoritetsbakgrunn har gjennomsnittlig lavere karakterer enn de andre elevene, og det konkurransebaserte opptaket har ført til en opphoping av minoritetselever på noen av de upopulære skolene. I 2012 har nær hundre prosent av elevene minoritetsbakgrunn ved noen av de studiespesialiserte skolene i Oslo. Tilsvarende finner vi skoler der de aller fleste elevene er såkalt «etnisk norske».

Fra januar 2005 innførte bystyret også et finansieringssystem for de videregående skolene i Oslo basert på prinsippet «pengene følger eleven». I praksis betyr dette at det følger en viss pengesum med hver elev. Eksempelvis vil en videregående skole i Oslo motta i overkant av 64.000 kroner i 2012 for hver elev de tar inn på et studiespesialiserende program. Budsjettet justeres deretter etter elevtellinger per 1. oktober og 1. mai inneværende år. Dette er ment å fungere som et insentiv på skolene for å få elevene til å fullføre og bestå.

Dersom en elev dropper ut i løpet av skoleåret, får dette dermed innvirkning på skolens budsjetter. Fritt valg av skole kombinert med at «pengene følger eleven» kan visualiseres ved at eleven får en sjekk fra fylkeskommunen som vedkommende kan bruke som betalingsmiddel hos den skolen han eller hun velger. Målsettingen med en slik voucher-ordning, eller fritt skolevalg som oslopolitikerne kaller det, oppsummeres av det borgerlige byrådet i fire formuleringer når ordningen ble gjeninnført i 2008:

* Alle elever skal få mulighet til å realisere sine evner uansett bosted og sosial bakgrunn.

* Skolene vil anstrenge seg ytterligere for å fornye og tiltrekke seg søkere.

* Ordningen vil bidra til å utjevne forskjeller og motvirke segregering.

* Mulighet for ungdom å bryte med etablerte strukturer, samt møte elever fra andre steder i byen.

For det første er bruk av frihetsbegrepet problematisk i denne sammenhengen, all den tid inntaket ikke er styrt av elevenes valg alene, men også av karakterene deres. «Muligheten til å realisere sine evner uansett bosted» blir begrenset når man legger til karaktervariabelen. Mulighetene og friheten til elevene henger nemlig proporsjonalt sammen med karakternivået. Jo lavere karakterer, desto mindre valgmuligheter og frihet har eleven.

Hvis du er etnisk norsk og ligger rundt snittet karaktermessig, kan du, ifølge NOVA velge mellom 13 av 18 videregående skoler i Oslo. Ligger du derimot på snittet for de med pakistansk eller tyrkisk bakgrunn, kan du kun velge mellom 5 av 18 skoler.

Som svar på en slik kritikk, vil tilhengerne av fritt skolevalg argumentere med at alle har de samme mulighetene, det er bare å jobbe hardt nok på ungdomsskolen. Denne «alle er sin egen lykkes smed»-tankegangen er også ment som et insitament for å få ungdomsskoleelevene til å jobbe hardere. Forventningen er at dette igjen vil heve kvaliteten på utdanningen. OECD slår imidlertid fast i sin PISA-rapport fra 2010 at: «Land som skaper et mer konkurransepreget miljø der skolene konkurrerer om elevene, ikke systematisk får bedre resultater.»

Samtidig viser svensk forskning at det å samle alle de flinkeste elevene på én skole ikke gjør at de presterer nevneverdig bedre. Å samle alle svake elever på én skole fører derimot til et betydelig fall i resultatene deres.

Dette er blant annet på grunn av kamerateffekten, som går ut på at en elev ofte vil prestere bedre i en klasse med andre høyt motiverte elever, og dårligere i en klasse med lavt motiverte elever. En kombinasjon av svake og sterke elever i samme klasserom vil altså gi et bedre samlet resultat. Det er åpenbart at fritt skolevalg ikke fungerer ut fra målsettingen om å skape en skole som skal føre til mer «likhet», «frihet» og «mindre segregering».

Målsettingene og utformingen av modellen er ikke basert på forskning, men på myten om at konkurranse vil føre til bedre resultater i skolen. Vi som er kritiske til utviklingen av «A- og B-skoler» i Oslo, har dessverre en tendens til å påvise problemer med denne konkurransebaserte inntaksordningen uten at vi stiller med alternative, konkurransedyktige kriterier og prinsipper for hvordan inntaket heller burde organiseres.

Ved stadig å vise til hva som går tapt i en segregert og nivådelt skole, uten å ha et fullgodt alternativ som kan utheve og supplere fritt skolevalg, bidrar vi bare til å forsterke den mytebaserte retorikken fra høyresida, og de borgerlige partiene kan stadig gjøre Margaret Thatchers favorittuttrykk til sitt eget: «There is no alternative».

Til tross for hva forskningen viser, og til tross for de urovekkende ulikhetene vi nå ser i osloskolen, virker det ikke som om Høyre, Frp og Venstre har tenkt å endre sin oppfatning om at fritt skolevalg er det beste alternativet. Derfor oppfordrer vi nå venstresida til å kalle inn til politisk verksted.

Politikerne på venstresida burde samle lærere, elever, forskere, utdanningsbyråkrater, foreldre og skoleledere. Gjennom dialog skal vi finne fram til et bedre alternativ.

Fritt skolevalg er ikke godt nok, og det er ikke slik at vi må ha et inntakssystem som er basert på konkurranse. Forskjellene i den videregående skolen er uforsvarlig store. Nå er det på tide å diskutere nye løsninger.

«Forskjellene i den videregående skolen er uforsvarlig store.»