Frivillighet Norge har foreslått at 2022 skal markeres som Frivillighetens år. Regjeringen har gitt sin tilslutning til forslaget og ønsker at Frivillighetens år skal rette søkelyset på frivillige organisasjoner og norsk frivillighetspolitikk.
Satsningen er ment å bidra til økt deltakelse og mangfold. Frivillighetens år støttes av Kulturdepartementet og synliggjør merverdien frivillig sektor bidrar med i samfunnet.
Frivillighet er et gammelt fenomen som har fått ny oppmerksomhet, både som politisk tema og som forskningstema. Dette fokuset vil tilta ytterligere gjennom satsningen på Frivillighetens år.
Frivillighet er innvevd i vår norske tradisjon. Den representerer en verdi i seg selv og bidrar til det gode liv, velferd, integrering og livskvalitet. Frivillig innsats omtales som et lim i lokalsamfunnet. Omfanget av frivillig arbeid i Norge er stort sammenlignet med andre land.
Vi er i verdenstoppen ved at 63 prosent av befolkningen over 18 år bidrar med frivillig innsats. De frivillige fordeler seg på en rekke organisasjoner innenfor kultur, idrett, på sosial- og helsefeltet, og i politiske og religiøse organisasjoner.
Dype røtter til tross, den typiske norske dugnadsånden er på̊ retur. Mens den klassiske frivilligheten var kjennetegnet av livsvarig medlemskap i en organisasjon og høy grad av forpliktelse, er den nye frivilligheten individualistisk orientert. I den nye frivilligheten avgrenses det frivillige engasjementet og utøves i overensstemmelse med egne verdier, ønsker og behov.
Frivilligheten kanaliseres nå mer ad hoc, gjerne i prosjektbaserte tiltak, med klare grenser, også tidsmessig. Et viktig spørsmål som er innbakt i den nye frivilligheten er «what is in it for me?». Derav krever den nye frivilligheten en aktiv tilrettelegging.
Organisasjoner og ansatte som forholder seg til og som leder frivillige må derfor ha god kjennskap til frivilliges motivasjon.
Hva er det som gjør at man starter, fortsetter og avslutter som frivillig? Dette er et viktig tema innen frivillighetsforskningen og er studert både gjennom omfattende spørreskjemaundersøkelser og gjennom casestudier.
De frivillige anses ofte som en gave. De arbeider ulønnet og utfører en grunnleggende samfunnsinnsats. Men det er lett å glemme at frivilligheten gir seg ikke selv.
Oppgaver som å mobilisere til frivillig innsats så vel som å ivareta og beholde de frivillige krever strukturer og god ledelse av frivilligheten. Dette gjør seg særlig gjeldende i den nye punktuelle frivilligheten.
Les også: «Kombinasjonen kan bli en giftig cocktail som både tar livet av mennesker, hverdagsliv og økonomien»
Videre står opplevelse av mening sentralt for dagens frivillige, som har et engasjement for saken de velger å involvere seg i. En av flere sentrale oppgaver i å organisere og lede frivillige innebærer derfor å holde det meningsbærende levende.
Hvordan lede frivillig arbeid og hva innebærer frivillighetsledelse?
For det første fordrer den nye frivilligheten en større grad av skreddersøm. Det handler om å se og ivareta den enkelte frivilliges motivasjon. Konkret kommer dette til uttrykk ved å tilrettelegge for læring, autonomi og sosial tilhørighet.
For å få dette til, vil god organisering i tillegg til god ledelse være sentralt. I frivillighetsledelse kan lederen betraktes som en forvalter av felles verdier og som en tilrettelegger for engasjementet for saken.
For det andre innebærer frivillighetsledelse å holde meningsdimensjonen høyt. Verdier i form av «interesse for saken» fremstår som sentralt for frivillige. Ledere kan for eksempel gi tilbakemeldinger til de frivillige, og formidle hva den enkelte bidrar med i et større bilde, det er å holde det meningsbærende levende.
Les også: «Ledigheten vil synke, men den vil trolig fortsatt være på et uakseptabelt høyt nivå»
Hvordan er disse innsiktene relevante for arbeidslivet? En nylig publisert vitenskapelig artikkel av VID-forskerne Beate Jelstad Løvaas, Stephen Sirris og Asbjørn Kaasa påpeker overføringsverdien av frivillighet til arbeidslivet.
Likesom arbeidslivet preger frivilligheten, så går importretningen også motsatt vei ved at arbeidslivet henter relevante perspektiver fra frivilligheten. En frivillig er fri og villig til å gjøre en ubetalt innsats og skiller seg fra medarbeidere som mottar lønn. De frivillige mottar sin «lønn» i form av opplevelse av mening og egenutvikling, tilhørighet eller læring.
Men dagens arbeidstakere ligner dagens frivillige i sin søken etter meningsfullt arbeid. Arbeid er en sentral kilde for mening og identitet. Vi blir mer tilbøyelige til å forme livet vårt, det være seg arbeid eller fritid, som en sammenhengende og meningsgivende prosess.
Opplevelsen av meningsfullt arbeid, frivillig eller lønnet, er en sentral felles interesse for medarbeidere, organisasjon og ledere.
Ettersom meningsaspektet blir stadig viktigere i arbeidslivet, vil en ytterligere oppmerksomhet på verdier, motivasjon og mening kunne være til det gode også for arbeidslivet, for eksempel i kunnskapsorganisasjoner. Det samme gjelder behovet for fellesskap eller sosial tilhørighet, for autonomi, fleksibilitet og skreddersøm, og for læring som fører til vekst og videre utvikling.
Les også: Han rakk et par USA-reiser. Så satte pandemien en stopper for alle valgplanene i 2020.
Disse elementene, som er sentrale i ledelse av dagens frivillige, kan dermed bidra som perspektivforsterkere for ledere i arbeidslivet.
Vi går inn i et nytt år med forberedelser til Frivillighetens år 2022, dette gir arbeidslivet og ledere i arbeidslivet en anledning til å trekke ytterligere veksler på innsikter fra frivillighetsledelse.