Debatt

Fri oss fra lekser

Barn må få tid til å være barn, i det minste etter at de kommer hjem fra skolen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse dager skriver 10-åringen min særemne om japanske snøaper. Han jobber med fordypningsoppgaven både hjemme og på skolen, og det er virkelig en gave å få innsikt i hva han sysler med.

Det å ha lekser er heldigvis ganske uvant for han, og jeg merker at det tar mye plass i hodet hans.

Les også: Da Norge stengte ned: – Plutselig endte unge opp med ingenting (+)

Da vi var på hyttetur i helga, fikk han stadig en bekymret mine med tanke på oppgaven som skulle være ferdig i tide. Bak denne skoleoppgaven ligger det en gjennomtenkt pedagogisk plan som strekker seg over en midlertidig periode. Oppgaven fungerer som et slags vindu for oss her hjemme – vi får en titt inn i hans skolehverdag, og som lektormamma og lektorpappa engasjerer vi oss med hud og hår. Så langt, alt vel.

Jeg er fostret opp med en forestilling om at det er helsebringende for oss voksne å i minst mulig grad ta med jobben hjem. Jeg tror på dette. Vi voksne kan ikke annet enn forsøke å lære oss å sette våre egne grenser, om vi opplever at jobben truer med å spise seg inn i for store deler av livet vårt. Barna derimot, er avhengige av voksne som setter grenser for dem.

Som anerkjenner deres behov, i kraft av å være barn.

På skolen begynner de aller fleste barn med lekser allerede i 1. klasse. Altså hjemmearbeid. Fenomenet lekser er basert på en gammel forestilling om at lekser øker læringsutbyttet, noe forskning for lengst har slått fast at hører hjemme i myteverdenen. Samfunnsforsker Karin Gustavsen mener lekser har blitt en sovepute for et skolevesen som ikke vil foreta helt nødvendige endringer, og omtaler konservatismen som råder på dette området som ganske oppsiktsvekkende. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Les også: Vil ikke kartlegge barnehagebarns norskkunnskaper: – Forstår ikke hva regjeringen vil (+)

Gustavsen viser til forskning som konkluderer med at barn kan bli syke av lekser, særlig blant elever som av ulike årsaker har begrenset mulighet for lekseoppfølging fra foreldre, som igjen medfører at lekser bidrar til å reprodusere sosiale ulikheter. Den daglige leksekampen som har blitt et fast punkt på timeplanen i mange hjem, frarøver dessuten barn og foreldre den tiden som gjenstår til å ha et positivt møte med hverandre.

Psykolog Hedvig Montgomery har sammenlignet det å gi lekser med å kaste en død rotte inn i familien.

En venn av meg som da var fem år, slo seg daglig i hodet og sa «jeg er så dum», i leksestunden før jul i 1. klasse. Neste semester kunne moren berette at nå så det ut som ting begynte å falle på plass.

Hva skjedde egentlig med selvfølelsen til denne lille gutten, i det halvåret han i samstemt kor med lærere, medelever og foreldre snakket seg selv ned, og angivelig falt på plass? Gutten hadde allerede før han fylte seks år akseptert at han var en slik en, som «sliter» med matte og små bokstaver.

Les også: «Skal det ta hundre år til før vi ser endring, eller?»

Audun Lund-Andersen Sandve (13) beskrev sin opplevelse av lekser i spalten Si;D i Aftenposten (08/10-20): Jeg vet ikke om én ting som er verre enn å sitte hjemme til langt på kveld med lekser. Det dreper all glede og motivasjon forbundet med skolen. Med lekser går skolen fra å være en plass hvor jeg føler livsmestring og læreglede, til en arena som jeg forbinder med slit, stress, frustrasjon og kjedsomhet.

Når jeg googler «lekser» får jeg på Wikipedia følgende informasjon: I Norge er lekser i senere år blitt et kontroversielt tema. Utdanningsdirektør Kjellbjørg Lunde mener at man kan droppe leksene med loven i hånd, og poengterer at det er en etterlevning fra en tid da skoledagen var kortere, som det ikke finnes lovhjemmel for. Ståle Fredriksen mener at barn ikke kan pålegges å arbeide på fritiden, og at lekser har en rekke negative virkninger.

Førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Odd Valdermo, mener lekser skaper angst.

Opphavet til lekser i Norge er fra tiden hvor man hadde omgangsskole og lærerne reiste rundt fra bygd til bygd. Elevene fikk da oppgaver å arbeide med, i de ukene det ikke var skole i deres bygd.

Les også: «Det er lov å være sint, lei og frustrert! Selv om det ikke er krig»

Om det virkelig er slik at vi ønsker oss livsmestring inn i skolen, er det kanskje på tide vi tar et oppgjør med dette arkaiske disiplineringsverktøyet en gang for alle?

Den norske fellesskolen er ment å skulle ha et utjevnende mandat. Lekser er i denne sammenhengen kontraproduktivt. Barn har som jeg har nevnt, svært ulike forutsetninger for å få hjelp med lekser på hjemmebane. Nå har dessuten markedskreftene spist seg inn i hjemmesfæren, og gjort denne driveren for ulikhet, enda mer aktuell. MentorNorge markedsfører seg med at de brenner for å gjøre en forskjell i barn og unges skolegang.

For 6650 kroner, kan du gi ungen din ti timer med eksamensboost.

Tjenester som dette er folk villige til å betale for. At folk som har råd til det punger ut for en såkalt studybuddy som tar seg av leksene med barna, vil bli mer og mer vanlig, og sementere leksene som en faktor som forsterker sosial ulikhet.

Når politikere ikke følger opp kunnskapsutvikling om barns beste med handling, så tenker jeg vi som enkeltmennesker bør vurdere å ta grep. Lekser er ikke lovpålagt, i den forstand at det ikke er noe elevene plikter å gjøre, eller noe som foreldrene er pliktet til å kreve av barna sine.

Det er opp til hver og en skole om de vil gi lekser, og foreldre kan fortelle skolen at barnet ikke skal ha lekser. Det er på tide at vi viser oss voksne nok til å gi barna fri til å være barn, i det minste etter skolen. Så legger vi sannsynligvis også et bedre grunnlag for læring på skolen, dagen derpå.

Dessuten, og ikke minst, legger vi med dette også grunnlaget for et jevnere utgangspunkt, på vår viktigste felles arena.

Mer fra: Debatt