Debatt

Fremtidens solistensemble ved Den Norske Opera & Ballett

Mitt mål er å tilby operakunst av høyest mulig kvalitet til publikum.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har den siste tiden vært debatt rundt bruk av åremålskontrakter for fremtidens operasolister i Den Norske Opera & Ballett. Når jeg tiltrer som operasjef 1. august 2017, er det mitt mål å tilby operakunst av høyest mulige kvalitet til vårt publikum. Et sterkt og vitalt norsk operamiljø er en viktig forutsetning for å lykkes med det. I motsetning til hva som er tilfelle ved mange operahus i dag, ønsker jeg et solistensemble. Og jeg ønsker at det primært skal bestå av norske sangere. Samtidig tror jeg ikke faste ansettelser er til det beste, hverken for Nasjonaloperaen eller for det norske operamiljøet. Bakgrunnen for mitt syn handler om den enkelte operasangers kunstneriske utvikling, kunstinstitusjonenes muligheter for fleksibel og bred programmering, og om norske sangeres yrkesmuligheter.

Da jeg på et møte i februar ble spurt av våre tillitsvalgte om min holdning til denne diskusjonen – en diskusjon som ble startet her i Operaen lenge før jeg ble utnevnt, svarte jeg ærlig slik jeg synes ledere skal. Jeg vil understreke at mitt forslag er tuftet på fremtidige ansettelser og ikke omfatter dagens fast ansatte solister. Saken er av enkelte også blitt fremstilt i sammenheng med at Kulturdepartementet har varslet et høringsutkast om forslag til ny operapensjonslov, en lov om pensjonene til sangsolister, korister og dansere. Dette vil vi som institusjon naturligvis kommentere på når forslaget foreligger.

Operasolister skiller seg fra mange andre utøvende musikere eller skuespillere på den måten at de er spesialiserte innenfor deler av operarepertoaret. Fordi ulike roller krever spesialiserte stemmer, vil repertoaret vi kan tilby avhenge av hvilke sangere vi har tilgjengelig. Med dagens ressurser kan vi sette opp rundt 10-12 operatitler på Hovedscenen hver sesong. Dermed har vi et begrenset mangfold av roller for å gi fast ansatte solister den utviklingen de trenger. Jeg ønsker å legge en langsiktig plan der ensemblet og repertoaret gjensidig påvirker hverandre, slik at vi kan tilby vårt publikum det beste og mest varierte programmet vi kan få til innenfor våre rammer.

Et mer dynamisk ensemble på åremålskontrakter vil gi den enkelte sanger større mulighet til å utvikle seg på det stadiet man befinner seg i karrieren, til å få synge flere roller og å få større forutsigbarhet i sin kunstneriske utvikling. Å gi de visse roller på et feil tidspunkt i karrieren, kan i verste fall være ødeleggende for stemmen, noe som kan bli følgene av et lite dynamisk ensemble der alle ressursene må utnyttes for å kunne fremføre et bredt repertoar. En annen konsekvens er frustrasjon og opplevelsen av manglende utvikling hos erfarne operasangere over å måtte synge mindre roller. Mens en solist i Nasjonalballetten inngår i kompaniet, vil ikke en operasolist bekle en rolle i Operakoret, som består av 53 fast fulltidsansatte, profesjonelle operasangere.

Nylig så jeg NOSOs produksjon av Ariadne auf Naxos i Tromsø, en flott produksjon kun bestående av frilanssangere, nesten alle norske. Operasangerforbundet har 258 profesjonelt utdannede medlemmer. Operalivet blomstrer og arbeidsmulighetene for sangere både her hjemme og utenfor landets grenser er gode. Den Norske Opera & Ballett har hatt et kunstnerisk løft med det nye operahuset, og høster internasjonal anerkjennelse. De dyktige, fast ansatte sangerne har banet vei for et vell av operatalenter og disse ønsker vi å gi muligheter i vårt hus utover å være bli hyret til å synge i én eller et par oppsetninger. Operamiljøet i Norge vil kunne styrkes ytterligere dersom flere sangere fikk mulighet til å være en del av ensemblet ved landets nasjonale operascene over en periode. Samtidig ønsker jeg å utvikle dagens praktikantordning og å videreutvikle samarbeidet med Operahøgskolen.

Min forgjenger, Per Boye Hansen, har gjennom sin programmering og casting bidratt til å løfte frem bredden av sterke norske sangere, som Mari Eriksmoen, Audun Iversen, Ingeborg Gillebo, Lise Davidsen, Elisabeth Teige og Johannes Weisser. Flere av disse sangerne gjør karriere også utenfor Norges grenser. Både for dem og for det norske publikummet er det viktig at også de som gjør en internasjonal karriere kan oppleves ved Operaen i Oslo, og at deres relasjon til Nasjonaloperaen styrkes. En mer fleksibel kontraktsmodell for solistensemblet vårt, vil gi dem anledning til å knytte seg oss over lengre perioder, som igjen gir utvikling for resten av ensemblet.

Jeg vet at faste ansettelser er et fundament i norsk arbeidsliv, og at midlertidige ansettelser kan skape usikkerhet. Samtidig har operasangere valgt en spesialisert karrierevei som utøves i et prestasjonsmiljø. Det finnes unntak i arbeidsmiljøloven dersom arbeidet som utføres er av utøvende kunstnerisk art. Modellen jeg ser for meg består av sangerkontrakter som strekker seg fra ett til fem år, med mulighet for nye åremål. Den skal være basert på en grundig drøfting mellom den enkelte sanger og operasjef, der de kommer til en felles forståelse over hvilke roller vedkommende er tiltenkt i den aktuelle perioden. Dette gir sangeren mulighet til å påvirke sin egen utvikling og bidra til å legge en plan for den aktuelle perioden av sin karriere. Samtidig skapes et godt prestasjonsmiljø og kontinuitet i et ensemble der sangere kan utvikle seg i fellesskap.

Å gå vekk fra faste kontrakter er en del av en internasjonal utvikling og flere i det internasjonale operamiljøet hevder at opera skapes best i form av enkeltkontrakter fra produksjon til produksjon. Jeg tror ikke det er den riktige løsningen for Oslo. Derimot ønsker jeg et sterkt ensemble med norsk forankring basert på åremålskontrakter – et system som fungerer godt ved flere operahus i Europa – og som jeg er overbevist er det beste for høyt kvalifiserte norske operasolister, for det norske publikummet og for Den Norske Opera & Ballett.

Mer fra: Debatt