Fremtidens fortelling

Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid.

En sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen.

I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner er blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det først

Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et utall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte.

Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden.

Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne «gratisutsalg». Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til.

Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten.

Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av cirka ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmennheten vil i utgangspunktet verken være tilgjengelig som papirbok, e-bok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai.