Det skrives ubønnhørlig på blogger, nettsteder, nettavisers kommentarfelter og på sosiale medier i en kampretorisk modus mot multikulturalismen, de såkalte fremmedkulturelle, islam og muslimer. Mer eller mindre ufordekt bobler hatet og rasismen frem.
Det kan virke som om terrorangrepet mot Norge 22.juli 2011, ikke akkurat la noen demper på hatefull aggresjon fra høyreradikale, høyreekstreme og deres små og store sympatisører. Skremmende nok kan det heller nesten virke som om den fatale dagen 22.juli har vært inspirerende for manges vedkommende.
Den hatefulle kampretorikken kan forstås som en mental øvelse til framtidig konfrontasjon og konflikt. "Skyldige" utpekes og kategoriseres som "landsforrædere" som hevdes å være ansvarlige for "det multikulturelle helvetet" det norske samfunnet påstås å ha blitt. Det kanskje mest tankevekkende er hvordan fremmedhatet nærmest uimotsagt har fått fritt spillerom i lesernes kommetarfelter i mainstream-medienes nettsider (for eksempel VG, Dagbladet, Nettavisen).
Det mildt sagt foruroligende er hvor mange som sier seg helt eller delvis enige i massemorder Breivik sitt tankegods. Det er ikke bare snakk om en håndfull mennesker. 22.juli-terroren ble virkelig en anledning for islamhatere, rasister og skaprasister, til å fremme sin hatefulle agenda i det de hevder at massemorderens feige og grufulle handlinger ble framprovosert av multikulturalismens nærvær i det norske samfunnet og en innvandringspolitikk som hevdes å være utenfor kontroll. Argumentet om at Breiviks handlinger var framprovosert av Arbeiderpartiets "snillisme" og innvandringspolitikk, er omtrent på samme nivå som å si at nazismen og Hitler var et resultat av jødenes eksistens og nærvær i Tyskland og Europa.
Det fremsettes videre en hypotese om at den vestlige sivilsasjon er truet og er undergangen nær. Derfor trengs en mye strengere innvandringspolitikk og strakstiltak for å redusere innvandring fra Afrika, Asia og ikke minst islamske samfunn. Det uttrykkes en sterk bekymring for at de nasjonale kulturene i de europeiske nasjonene blir "islamisert" og "utvasket" av fremmedkulturell påvirkning og innflytelse.
Raseterminologien unngåes hos de høyreradikale som journalist og forfatter Øivind Strømmen har påpekt ("Det mørke nettet - om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa" Cappelen Damm 2011). Ytterliggående høyreekstremister bruker imidlertid rasisme mer åpenlyst, mens "moderate" høyreradikale tyr til kulturbegrepet. De ser på den nasjonale kulturen nærmest som i en frosset tilstand som om den opprinnelig var "ren" og ubesudlet som for eksempel en idyllisk nostalgiserende framstilling av 1950-tallets Norge (før arbeidsinnvandringen tok til og med sterk fornorskning av den samiske minoritetsbefolkningen i sosialdarwinismens ånd).
Det interessante var jo at Arbeiderpartiet hadde styringen på 1950-tallet som partiet har hatt i store deler av etterkrigstiden. Det er dette partiet som i dag blir fremstilt som landsforræderisk av høyreradikale og høyreekstreme. Forestillingen er likefullt at den opprinnelige norske kulturen er blitt "forurenset" og "infisert" av de fremmedkulturelles nærvær og påvirkning. De kulturelle renhetsfantastene argumenterer mot flerkultur og multikulturalisme som noe utelukkende negativt. Det tegnes et skremmebilde av at det etnisk norske (hva nå det enn er) vil forsvinne om noen tiår på grunn av de såkalte fremmedkulturelle og muslimer sine angivelige store fødselstall med tilhørende islamisering.
Karakteristisk er altså en dystopisk framtidsvisjon om et norsk samfunn som vil utraderes slik vi kjenner det i dag og hvor hva som fremstilles som etniske nordmenn vil komme i en minoritetssituasjon. Dette skremmebildet er blitt en hardprogrammert ide og "sannhet" for mange nordmenn om hva Norge vil bli til i en ikke altfor fjern framtid. Det er denne vrangforestillingen som kampen står mot for de av oss som tross alt ønsker et demokratisk, åpent og liberalt, inkluderende og flerkulturelt samfunn.
