Fremmedfrykt og fremmedhat og behovet for nyanser

Det er et skille mellom nordmenn som bevisst hater og bruker hatretorikk i innvandringsdebatten og de som forståelig nok bærer på framtids- og fremmedfrykt. Vi må få frem nyansene.

”Vi kan ikke hjelpe alle,” ”Norge er ikke noe sosialkontor”, ”de fleste av flyktningene er ikke reelle flyktninger, men lykkejegere”, ”Skal vi undergrave våre samfunn?”, ”skal vi avvikle nasjonalstaten?”, ”skal vi ta imot endeløse mengder?”, ”er det svenske forhold vi vil ha?” (det vises her til Malmø og den mye omtalte og beryktede bydelen Rosengård som skulle være kjent nok i den norske innvandringsdebatten), ”hvorfor skal vi åpne dørene for islam?”, ”hvorfor skal nordmenn frivillig la islam ødelegge landet vårt?”, ”hvorfor skal vi importere krig, terrorister og elendighet til landet vårt?” og så videre, og så videre.

Innvandringsdebatten uttrykker en salig miks av fremmedhat, fremmedfiendtlighet, fremmedfrykt og framtidsfrykt. Vi må i debatten skille klart mellom de høyreradikale og ekstreme haterne fra de som uttrykker legitim skepsis og frykt for hva den økte tilstrømningen av flyktninger fører til av utfordringer for det norske samfunnet og Europa for øvrig. De som uttrykker engstelse og frykt, er noe annet enn de som intendert hater og som med sine ytringer rammer flyktninger og såkalte fremmedkulturelle og stigmatiserer dem som potensielt farlige for de europeiske samfunnene de har kommet til.

Ofte kan en slik øvelse i å skille de som frykter fra de som hater ikke-europeiske fremmedkulturelle, være en vanskelig øvelse fordi det er overlappinger og gråsoner. Likevel er det å være bevisst språkbruken, dens intenderte virkninger, av sentral betydning for å kunne identifisere hatretorikken der den måtte forekomme og skille den fra mer uintenderte fordommer som nok har en mer utbredt karakter i befolkningen, men som på ingen som helst måte gjør mennesker som ytrer dem til rasister.

Det er åpenbart rasistiske ytringer når de er ment å negativt stemple, ramme og håne mennesker gjennom en generaliserende språkbruk som fratar mennesker enhver positiv egenskap og stempler dem kollektivt som tilhørende en stigmatisert gruppe (for eksempel at mennesker med muslimsk bakgrunn uavhengig av om de er norske eller ikke, alle blir plassert i kategorien av mennesker som har til hensikt å forvandle de europeiske samfunnene til islamske enklaver og områder i et framtidig kalifat som omfatter Midtøsten, Nord-Afrika og Europa).

Det er faktisk en del nordmenn som befinner seg langt til høyre på den politiske skalaen som faktisk tror, i hvert fall uttrykker de seg slik, at Norge vil være islamsk og styrt etter sharialover om 50-100 år. Deres holdninger overfor enhver med muslimsk tro er at han eller hun er en svikefull forræder mot sine europeiske hjemland. Det er slike konspiratoriske teorier som hatet som også rammer flyktninger, må forstås utifra.

Vi ser også i norske nettkomentarer og blogger at det uttrykkes forståelse for de som har antent flyktningemottak og boliger i Sverige, og endog noen av de høyreradikale haterne ser på dem som helter. Det er dette hatet vi først og fremst må få bukt med, men det krever at vi samtidig ikke demoniserer en forståelig frykt for samfunnsutviklingen og framtida som om det skulle være del av det samme hatfenomen.