Debatt

Fremdeles ikke bekymret for Donald Trump, Erna?

Tanken om at «rollen» skal virke disiplinerende på Trump, er en naiv vits.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Både Norges statsminister og forskningslederen ved Nobelinstituttet har tidligere rådet det norske folket til å slappe av med tanken på Donald Trump som USAs president. Er dette en holdning Norge aktivt burde forfekte ved innsettelsen av Trump 20. januar?

Som tidligere sitert av meg i flere medieinnlegg har Erna Solberg sagt at vi ikke burde være «uvettes bekymret» for Trump som leder av Norges viktigste alliansepartner. «Rollen» som Solberg sier «ville gjøre noe» med mannen – m.a.o. temme hans merkelige utspill som kandidat, og dreie hans handlinger som president i en mer «normal» retning.

Forskningslederen i Nobelinstituttet Asle Toje kom med lignende ideer i en kronikk i Dagens Næringsliv (25.5.16). Toje anmodet nordmenn om ikke å bry seg så mye om hva som foregår ved andre lands valg og politikk. I hans øyne blir ikke Trump mer farlig enn f.eks. Ronald Reagan. Gitt Tojes stilling som forskningsleder ved en institusjon som har til oppgave å evaluere arbeid for fred og demokrati, er dette et eiendommelig budskap. Men er det i det hele tatt et holdbart budskap? Vil Trump vise seg å være en «gjengs» president? En leder innenfor «aksepterte» normer for stillingen? Historisk sett? Konstitusjonelt? Politisk?

Etter min vurdering – definitivt ikke. Trump har vært en eksepsjonell kandidat, og er nå i full gang med å vise at han blir en helt eksepsjonell president. Stikk i strid med statsministerens forventninger er det foreløpig ikke rollen som «gjør noe» med Trump, men Trump som bastant «gjør noe» med rollen. Mannen og hans «transition team» har allerede demonstrert at de åpent bryter med omtrent alt som betraktes som «normal» opptreden og prosedyre rundt overføringen av presidentembetet.

Listen over hva dette dreier seg om er altfor lang for en enkelt artikkel. Men om statsministeren er til stede når Trump – med hånden på Bibelen – sverger på å opprettholde grunnloven, burde hun ikke puste lettet ut. Hun burde heller være bekymret for fremtidig kontakt med det som flere juridiske eksperter i USA anser å være en potensielt sett meget korrupt regjering. Hvorfor?

Bl.a. fordi Trump selv hittil har blankt nektet å følge både konstitusjonell og tradisjonell praksis med hensyn til normer for å frakople egne økonomiske interesser fra styring, og fordi han åpent leker med tanken om å utfordre grunnlovens påbud mot nepotisme. Hvis han ikke snur i disse spørsmål, blir han møtt med trusler om «impeachment» fra opposisjonen i Kongressen fra dag én.

Men konfliktene vil ikke kun dreie seg om Trumps personlige ansvar som president og leder av Det hvite huset. Minst like viktig blir konfliktene rundt hans regjering. Trump har nominert en gruppe av statsråder og direktører som uten sammenligning er den mest ensartede næringslivsrelaterte regjering i USAs historie. På tvers av alle fagdepartementer og direktorater er det hovedsakelig prokapitalistiske og kommersielle verdier som preger det kollektive lederskapet.

Dette reiser selvfølgelig store problemer når det gjelder ideologistyring av de særskilte policy-områdene, spesielt siden de aller fleste av Trumps nominerte har svært lite «hands-on» politisk erfaring. Men i første omgang reises det mer fundamentale problemer med direkte konflikter mellom de nominertes private økonomiske interesser og de generelle saksområdene de blir satt til å forvalte. Den såkalte «Emoluments Clause» i USAs grunnlov (Art 1, Sec 9, Clause 8) setter klare grenser for enhver kopling mellom offentlig ansvar og personlig gevinst fra utøvelsen av ansvaret. Om en statsråd for eksempel har en teoretisk sjanse for å oppnå personlige fordeler fra utøvelsen av embetet, er vedkommende forpliktet til å «avhende» de berørte eiendelene før man inntar stillingen. Hittil har verken Trump eller de fleste av hans nominerte lederne oppfylt sin plikt om å gjøre dette.

Og konfliktene det snakkes om her er kun de mest grunnleggende ved startfasen av Trumps presidentperiode. På område etter område vil åpenbare policy-relaterte konflikter etter hvert hope seg opp, slik at styringsforholdene på det øverste nivået i USA vil bli gjennomsyret av bitter parti- og personrelaterte konflikter. En slik situasjon kan veldig fort komme ut av kontroll. De som ser sine interesser fullstendig neglisjert og overkjørt vil i økende grad ty til mer radikale motstandsmetoder; og de som bruker maktens logikk til å endre lover og reguleringer til fordel for egne interesser, vil ty til økt bruk av offentlig myndighet.

Et utenkelig scenario? En situasjon man ikke skal være «uvettes bekymret for»? Vi får se. Men gitt Trumps styringsprofil hittil, blir det ikke altfor lenge å vente. Hans mest aktive støttespillere er allerede i gang med å endre eksisterende ordninger i både helsepolitikk («vekk med Obamacare») og arbeidslivet (med radikale endringer av delstatslovene i North Carolina og Kentucky). Men dette er bare begynnelsen. Trumps valgseier har mobilisert USAs mest ytterliggående reaksjonære politiske krefter. Dette er i og for seg en helt predikerbar utvikling, gitt Trumps egne tilbøyeligheter. Men gitt også Trumps totale avvisning av Russlands innblanding i valget, og en like sterk avvisning av USAs ledende institusjoner for nasjonal sikkerhet og etterretning, er situasjonen absolutt verdt en smule bekymring.

At ledende representanter for norsk politikk og anvendt forskning har en annen oppfatning av forholdene «der borte» er bare å ta til etterretning. Forskningsleder Toje ga i sin kronikk (og oppfølgende debatt) uttrykk for at han var mer bekymret for å rope «ulv» for ofte enn for ikke å rope i det hele tatt. Greit nok. Men situasjonen har nå utviklet seg slik at redselen for en ulv i Det hvite hus er vesentlig sterkere i USA enn i Norge. Og her snakker vi om representanter for både de «tyngste» forsknings- og medieorganisasjoner, så vel som ledende og høyt respekterte offentlige tjenestemenn. Tanken «der borte» om at «rollen» skal virke disiplinerende på Donald Trump er en naiv vits.

Mer fra: Debatt