Freidig om «Stoner»

Markedsføring får folk til å kjøpe. Så følger deres opplevelse.

Kunst er ifølge en klassisk definisjon «å gjøre det usynlige synlig». I romanen «Stoner» fra 1965, nylig oversatt til norsk, leverte den amerikanske forfatteren John Williams etter min mening kunst i denne betydningen. I mylderet av anonyme skikkelser i verden, tydeliggjorde han en enkelt menneskeskjebne, fulgt fra barndom til død, i all sin trivialitet og skikkelighet, men også i sin begredelighet og til sjuende og sist ubotelige ensomhet. Livets urettferdighet og forgjengelighet og individets betydningsløshet i den store sammenhengen kommer slående til uttrykk. Historien er langt fra munter. Men boka har en atmosfære som har grepet titusener av lesere.

Kristin Buvik Sivertsen er ikke én av dem (Dagsavisen 6. august). For henne er det sentimentalt det som andre røres av. Hun finner ikke hovedpersonens prinsippfasthet og trausthet troverdig og misliker bl.a. at en sterkt nevrotisk kvinne er gitt en hovedrolle i boka - som om ikke verden vitterlig inneholder begge deler og en forfatter må kunne skrive en historie om hvilken som helst flik av virkeligheten. Det er en ærlig sak at Sivertsen personlig ikke ble grepet av «Stoner». Hennes følelser har imidlertid begrenset interesse for andre. Når hun hevder at de mange positive reaksjonene på boka må skyldes markedsføringen, er hun på jordet. Markedsføring får folk til å kjøpe. Så følger deres opplevelse. Opplevelsen er selvstendig, dvs. uavhengig av markedsføringen, enten den gjelder en bok, en film, et teaterstykke eller en vare av et eller annet slag. Sivertsen synes å ha problemer med å respektere at andre kan ha en annen opplevelse av Stoners livshistorie enn henne.