Barack Obama var plutselig blitt Det Store Håpet om en ny æra for et tryggere verdenssamfunn etter at han som den første afroamerikaner vant det amerikanske presidentvalget i 2008 mot den republikanske motkandidaten John McCain. Obama overtok etter krigshisseren og den kristenkonservative George Bush som grandiost hadde påberopt seg Gud på sin side i kampen mot ”ondskapens akse” og slemme islamister.
Jeg så i likhet med svært mange positivt på Obamas presidentinnsettelse og at hans politikk faktisk skulle innebære noe kvalitativt nytt og kanskje til og med et markant regimeskifte i amerikansk utenrikspolitikk. Jeg var allikevel skeptisk til tildelingen av Nobels fredspris i 2009 til Obama. Utviklingen etterpå har vist at ”dronekongen” Obama langt fra har vist seg verdig prisen. Dessverre, men dette burde nobelkomiteen ha tatt innover seg. Ulempen med å gi fredsprisen til amerikanske presidenter er at de i det ene øyeblikket kan snakke varmt om fred og menneskeverd og i det neste øyeblikket bryter de menneskerettigheter over en lav sko for å sikre ”amerikanske interesser”.
Skal Nobels fredspris få styrket sitt frynsete rykte, må framtidige tildelinger gå til de som i både ord og handling virkelig forsvarer freden, friheten og ikke minst sannhetens vilkår. Vi bør i så måte studere Nobelhistorien nærmere og lære grundig av for eksempel tildelingen til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky i 1936. 28.februar 1933 ble Ossietzky fengslet etter at Hitler og nazistene hadde kommet til makten måneden i forveien. Allerede flere år i forveien hadde han i skrift og tale advart mot nazismens farer. Tildelingen til Ossietzky var svært modig og forbilledlig av datidens Nobelkomite. I Norge som i flere andre europeiske land, ikke minst i Nazi-Tyskland, var for øvrig tildelingen av fredsprisen til Ossietzky omstridt:
”I forkant trakk både utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra komitéen for å unngå at regjeringen og Stortinget ble stilt ansvarlige for komitéens valg. Aftenposten, Morgenbladet, Nationen og andre borgerlige aviser var uttalte motstandere av å tildele fredsprisen til en «lovbryter», og hevdet at det var en antitysk demonstrasjon…
Også forfatteren og litteraturnobelprisvinneren Knut Hamsun tok sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i Aftenposten og Tidens Tegn: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i Dagbladet: «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»
33 norske forfattere sendte ut en erklæring der de beklaget at Hamsun angrep en forsvarsløs fange. Verken Aftenposten eller Tidens Tegn ville trykke den. I stedet skrev Aftenposten på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» Den Konservative Studenterforening takket i en resolusjon Hamsun: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom slutter også i denne sak opp om sin store åndelige høvding.»" (Wikipedia).
Nå er ikke Obama akkurat noen Hitler og USA er heller ikke nazistisk, men poenget er at Ossietzky-saken viste en mann som så og varslet om at demokratiet var i stor fare. Det er en viktig lærdom. Både Manning og Snowdon har i vår samtid vist at demokratiet i USA langt fra fungerer slik det skal med hemmeligholdelse av krigsforbrytelser og at de amerikanske myndighetenes omfattende overvåkning av egne og andre lands borgere, svekker og krenker grunnleggende demokratiske rettigheter og friheter. Amerikanske myndigheter ønsker at folket og opinionen i USA og verden over er uvitende om ulovligheter som myndighetens egne institusjoner og instanser er ansvarlige for. Det er derfor at Manning og Snowdon faktisk har gjort menneskeheten en tjeneste ved for alvor å avsløre USAs demokratiske bakside.
Det er klart at en tildeling av Nobels fredspris til Assange (som den fremste talsmann og representant for varslernettstedet Wikileaks) og varslerne Manning og Snowdon, ville absolutt ha vært i tråd med ånden i tildelingen til Ossietzky, slik jeg ser det. Men det vil formodentlig aldri skje så lenge den norske Nobelkomiteen er anført av de Obama-frelste kumpanene Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad som visstnok var fra seg av begeistring etter at Obama og fruen Michelle besøkte Norge for å motta fredsprisen. Kanskje var de nevnte herrene Jagland og Lundestad i tillegg ekstra godt fornøyd med sine selvbilder og framtidige ettermæler etter å ha gitt fredsprisen til en så viktig person som den amerikanske presidenten.
For frihetselskende mennesker over hele verden er uansett Assange, Manning og Snowdon udiskutable helter. For amerikanske myndigheter er de derimot forbrytere. Det sier ikke så rent lite. Manning får livstidsstraff fordi han som varsler, lekket dokumenter om blant annet USAs krigsforbrytelser i Irak. Snowdon blir jaget som en stakkars hjemløs hund av amerikansk etterretning som vil pågripe ham og la ham få samme skjebne som Manning, fordi han avslørte at amerikanske myndigheter og etterretningsorganisasjonen National Security Agency (NSA) i kraft av avtaler med blant andre amerikanske IT-selskaper som Apple, Microsoft og Facebook, i stort omfang har overvåket den private kommunikasjonen mellom brukerne og alt som sies på telefon i USA og langt, langt utover USAs grenser.
Obama-administrasjonens oppgjør med varslerne, de egentlige freds- og frihetsforkjemperne Manning og Snowdon, setter tildelingen av Nobels fredspris til ”dronekongen” Obama i et heller grelt lys. Om Lundestad og Jagland skjønner dette, tviler jeg imidlertid på.
