I Norge som i mange andre land vokste det på 1960-tallet fram en sterk folkeopinion som krevde slutt på den brutale krigen i Vietnam og som etterlyste initiativ som kunne lede til fred. En artikkel om fred i Vietnam som jeg skrev i det daværende Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen) 26. august 1966 skulle vise seg å bli en utløsende faktor som ledet til et privat fredsinitiativ som artikkelen tok til orde for. Hjulpet av avisens redaktør Reidar Hirsti ble det etablert en gruppe som skulle arbeide videre med tanken. Gruppen besto av daværende leder av Universitetet, professor Otto Bastiansen, dr. theol. Johan B. Hygen, leder for Teologisk fakultet ved Universitetet, arkitekt John Engh, president for Arkitektforeningen og ingeniør Kjell Eide. Senere sluttet også sjef for Norges Bank Gunnar Jahn seg til gruppen (tidligere leder for Nobel-komiteen).
Flere muligheter ble diskutert og gruppen kom fram til at man ville søke å mobilisere Nobels fredsprisvinnere til å utpeke en delegasjon fra egne rekker som skulle besøke de krigførende parter i Washington og Hanoi med det formål å klarlegge vilkårene for fredsforhandlinger og deretter offentliggjøre resultatet med det siktemål å styrke verdensopinionens krav om fred.
Det ble først sendt et brev til Den norske Nobelkomiteen med anmodning om støtte til prosjektet. I svarbrev av 21. oktober 1966 anerkjente komiteen det initiativ som var tatt, men at man under rådende omstendigheter ikke hadde mulighet til å engasjere seg i saken. Den 6. januar 1967 ble det sendt et brev til samtlige dalevende fredspristakere og organisasjoner som hadde mottatt prisen med forespørsel om disse ville slutte seg til initiativet. Samtlige unntatt Ralph Bunch gav sin skriftlige tilslutning. (Albert Luthulis erklæring om tilslutning ble overbrakt i et brev fra dikteren Alan Paton ).
Grunnet alder, sykdom og av formelle årsaker var det bare Philip Noel-Baker, pater Dominique Pire og Martin Luther King som hadde mulighet til å delta aktivt i prosjektet. Den 9. og 10. mars 1967 ble det holdt et møte i Oslo der saken ble nærmere drøftet. På møtet deltok foruten initiativtakerne, Philip Noel-Baker, Dominique pater Pire samt direktør Duncan Wood som representerte fredspristaker Friends World Committee for Consultation (kvekerne). I tillegg deltok også professor Gunnar Myrdahl. På møtet ble det besluttet gå inn for å gjennomføre initiativet. De to tilstedeværende fredsprisvinnerne undertegnet et manifest på vegne av alle som hadde mottatt fredsprisen og initiativtakerne påtok seg å administrere prosjektet og sørge for finansiering.
Det ble sendt søknad om tildeling av nødvendige midler til regjeringen som bevilget kr 150.000 til formålet. Også LO gav økonomisk støtte. Videre ble det gjort skriftlige henvendelser til de krigførende parter som alle sa seg villig til å motta en delegasjon av fredspristakere. Det ble besluttet å besøke Hanoi først, men på grunn av massiv bombing av byen kunne myndighetene der ikke garantere for delegasjonens sikkerhet og vi måtte finne et annet møtested. Vi forberedte derfor et møte i Pnom Pen i Kambodsja. Like før avreisen ble imidlertid Noel-Baker syk og reisen måtte oppgis.
Vi fikk følgende beskjed fra Nord-Vietnams utenriksdepartement: «The Ministry of Foreign Affairs of the Democratic Republic of Vietnam announces that it agrees to the proposed meeting with the group of Norwegian scientists. It is proposed that the meeting to be held with the ambassador of the Democratic Republic of Vietnam in Moscow. The wish to meet with the National Liberation Front has been conveyd to the repreresentative of the NLF in Hanoi. The National Liberation Front will reply directly about the place and the time for a meeting.»
Vi tok kontakt med Nord-Vietnams ambassadør i Moskva og et møte ble avtalt. Det ble utpekt en delegasjon ledet av Martin Luther King, og Philip Noel-Baker og med Duncan Wood, Johan B. Hygen og Kjell Eide som følge. Luther King var forhindret fra å delta fra starten, men det var meningen at han skulle slutte seg til på et senere tidspunkt. Pater Pire hadde da gitt skriftlig beskjed om at han på grunn av et prosjekt som krevde hans fulle oppmerksomhet var tvunget til å trekke seg fra aktiv deltakelse i delegasjonen. Han gav imidlertid fortsatt sin fulle støtte til prosjektet. Noel-Baker kunne ikke delta som eneste fredspristaker. Dermed var delegasjonen uten personlig representant. Vår gruppe sendte likevel delegasjonen som avtalt.
Separate møter ble avholdt mellom DRVs ambassadør, Nguyen Tho Chan og leder for FNLs misjon, Dang Quang Minh i dagene 7. til 12. oktober 1967. Det ble gitt en utførlig beskrivelse av situasjonen på henholdsvis 8 og 17 maskinskrevne sider + 3 sider appendix. Referatene ble nøyaktig nedtegnet av Duncan Wood som behersket både engelsk og fransk. Etter tilbakekomsten til Oslo ble referatene tilstillet daværende utenriksminister John Lyng i et eget møte. Referatene gav en beskrivelse de to partenes posisjoner og krav som de respektive myndighetene der åpenbart valgte å formidle til Vesten gjennom en upolitisk nøytral, privat kanal. Innholdet var egnet til å danne et bakteppe for de fredsforhandlinger som den norske regjering tok initiativet til.
Den såkalte Oslogruppen var imidlertid innstilt på å gjennomføre de opprinnelige planene. Det rådde riktignok en viss usikkerhet når det gjalt ledelsen av delegasjonen. Noel-Baker meddelte imidlertid at han var blitt kvitt sin lidelse og at han håpet å bli i stand til å delta aktivt i misjonen innen kort tid. Når det gjaldt Luther King, beklaget han i et brev av 10. oktober 1968 at han hadde vært nødt til å utsette besøket til Moskva, men forsikret at han fortsatt var villig til å delta dersom besøket kunne gjentas. For å avklare situasjonen ble det avholdt et møte med King i London 14. november 1967. Foruten King, deltok Andrew Young, Philip Noel-Baker, Duncan Wood, Johan B. Hygen og Kjell Eide. Møtet foregikk i William Pen House. En oppsummering fra møtet ble nedtegnet av Duncan Wood i et notat datert 11. november 1967. I et brev til vår gruppe av 29. januar 1978 bekreftet King at han stod fast ved at han ville delta aktivt i prosjektet og at han med glede ville overveie ethvert alternativ som måtte bli foreslått av vår komité, eller av Philip Noel-Baker. Ut fra dette mente vi det ville være mulig å gjennomføre prosjektet som opprinnelig planlagt. Vi fortsatte derfor planleggingen, Men da Martin Luther King ble drept 4. april så vi ingen mulighet til å gå videre og initiativet ble derfor i sin helhet oppgitt.