Ivan Duque fra høyresiden som er kritisk til avtalen har i de siste meningsmålingene ligget foran Gustavo Petro som er venstresidens håp. Avtroppende president Juan Manuel Santos mottok Nobels fredspris etter at FARC og myndighetene i 2016 sluttet fred etter 52 års borgerkrig. Fredsprosessen er under press fra mange hold og en traumatisert befolkning må se forbedringer i dag for at fredshåpet skal leve videre i morgen.
Stor politisk motstand
Halvannet år etter at avtalen ble ratifisert står Colombia overfor store utfordringer. For det første er mange imot selve avtalen, enten fordi den direkte truer deres økonomiske og politiske interesser eller fordi de mener FARC har fått for mange innrømmelser og ikke bør få politisk makt. Kongressvalget i mars gjorde noe av den sistnevnte bekymringen til skamme. FARC fikk under en prosent av stemmene. Men fredsavtalen sier at FARC får 10 plasser i kongressen uavhengig av valgresultatet. Partier som er kritiske til avtalen ble styrket men sammensetningen i den nye kongressen er mer balansert enn det lå an til. Presidentvalget vil gi en videre indikasjon på hvor det bærer.
Volden fortsetter
Avtalen mellom FARC og myndighetene har for det meste blitt respektert. Men avtalen inkluderer ikke andre grupperinger. FARC har gitt fra seg sine våpen og i kjølvannet har det oppstått et maktvakuum. Forhandlinger mellom geriljagruppen ELN og myndighetene som ble påbegynt for to år siden har etter flere brudd omsider kommet i gang igjen. Målet er å konkludere før presidentvalget. Andre væpnede grupper og kriminelle gjenger som ikke er en del av fredsavtalen har posisjonert seg for økt innflytelse, og for å øke sine andeler av kokainproduksjonen. Tallene på seksualisert vold, forsvinninger, tvangsrekruttering og drap utført av disse andre gruppene har ikke gått ned. Noen steder har de gått opp. Rekruttering til disse gruppene er et, og for mange det eneste reelle alternativet som levebrød.
For det tredje er det svært krevende å få bukt med kokadyrking og kokainproduksjon. Fra 2015 til 2016 økte arealet for koka-produksjon med 52 prosent. Nitti prosent av kokainen i USA kommer fra Colombia. USA og Colombia ble i mars enige om en ny avtale med mål om å halvere koka-produksjonen innen 2023. Men en slik avtale løser ikke de interne utfordringene. Omlegging av jordbruket og landrettigheter er en krevende del av fredsavtalen og kan potensielt medføre nye voldshandlinger.
Store humanitære utfordringer
Store deler av det colombianske helsevesenet ligger med brukket rygg. Veier, vann, elektrisitet og annen infrastruktur er mange steder i dårlig forfatning eller mangler helt. Helsepersonell våger ikke å arbeide i mange av de tidligere konfliktområdene i frykt for eget liv. Kamper mellom væpnede grupper skaper usynlige fronter og portforbud som legger store begrensninger på folks mulighet til å bevege seg fra et nabolag til et annet for å oppsøke lege eller gå på skole.
Krisen i Venezuela øker presset i grenseområdene og ved utgangen av 2017 hadde nær 800.000 kommet over grensen til Colombia. Fattigdom, kamp om jobber, sex-trafikk og menneskehandel setter en allerede presset befolkning i disse områdene på prøve.
Det internasjonale samfunnets ansvar
Alle aktører som opererer i Colombia vil inntil det motsatte er bevist bli tolket som støttespiller for den ene eller andre parten. For FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner som legger planer for å bistå landet i gjenoppbyggingen, er det derfor viktig å ta høyde for at arbeidet med å få aksept og tilgang til de som trenger det mest kan være komplisert og tidkrevende. Ønske om raske resultater må ikke gå på bekostning av tilgang og tillit.
I følge en fersk FN-rapport er 4,9 millioner mennesker avhengig av humanitær hjelp. Det viktigste de humanitære aktørene nå kan gjøre er derfor å hjelpe folk i akutt nød. Innsats mot seksualisert vold og hjelp til ofrene, helsehjelp og arbeid for forsoning er sentralt. Tidligere FARC-soldater skal tilbake til samfunnet og skaffe seg et levebrød uten våpen. Colombia Røde Kors har for eksempel satt i gang et program som skal sertifisere tidligere FARC-soldater som har helsekompetanse. Dette kan gi tre gevinster; et meningsfylt arbeid innenfor en sektor som mangler personell og som kan bidra til forsoning og sameksistens.
Grunn til håp
Til tross for alle utfordringene Colombia står overfor er det også grunn til håp. Afro-colombianere er blant dem som har mistet flest sønner, døtre, fedre og mødre, drept eller forsvunnet som følge av konflikten. Det er disse som lever i dypest fattigdom, uten rent vann og få muligheter til helsehjelp. Flere enn 70 prosent i denne folkegruppen stemte for fredsavtalen. Det kan tolkes som at de som har lidd størst tap er de som har sterkest vilje og ønske om forsoning med overgriperne.
Norge må bidra
Store kriser internasjonalt tar oppmerksomheten bort fra Colombia. Men i en konfliktfylt verden trenger vi også å se at freden kan vinnes. Alle aktører som har vært med i fredsprosessen, inkludert Norge har opparbeidet unik kunnskap. Vi trenger denne kunnskapen for å løse andre konflikter og vi trenger vissheten om at slik innsikt er verdifull. Ryker freden, kan denne kunnskapen gå med i dragsuget.
Det vil ta lang tid å bygge opp helsesystemer, få folk ut av narko-økonomien, rydde miner, endre eierforhold av jorda og nasjonal forsoning. Fredsavtalen omfatter de viktigste områdene som må løses, men dette skjer ikke fra det ene året til det andre. I mellomtiden må vi gjøre det vi kan for at colombianere ser en positiv endring. For mange colombianere er tvilen sterkere enn troen på en tilværelse fri for frykt og med fremtidshåp. Derfor må vi avhjelpe de umiddelbare humanitære behovene i dag slik at morgendagens utvikling kan finne sted.