FRED, RETTFERDIGHET og FREMTIDIG LIV

4. april var det 50 år siden åndskrigeren Martin Luther King ble skutt. Samme dag fylte NATO 70 år. Det er mange som forstår hvor farlig alliansen er og mener det er på høy tid at den går av med pensjon, men muligens flere som feiret. I realiteten står for NATO for en høyrisiko militæropptrapping, noe regjeringa velger å vri til det motsatte. Vold, som bekjempes med vold, bygger ingen fred. De, som ser, vet at demokrati ikke kan innføres med bomber som raserer, dreper og sender folk på flukt.

«Jeg har en drøm», sa Martin Luther King i 1963. Han nøyde seg ikke med visjoner, men arbeidet iherdig for frihet, likhet og menneskeverd. Martin vokste opp i et Amerika, der folk av hans rase daglig ble nedverdiget og behandlet som annenrangs individer, slik palestinere blir i dagens Israel. I 1955 arresterte politiet Rosa Park, en sort syerske, fordi hun nektet å avgi sitt sete i den fargede delen av bussen til en hvit mann. Dette ble starten på resten av Martins liv som forkjemper, i første rekke for det svarte folkets rettigheter.

 

Den 25-årige Martin hadde en samlende evne, talegaver utenom det vanlige, en dyp moralske forankring samt tro på ikkevoldelige aksjoner, den første ble en bussboikott. Montgomerys svarte befolkning lot rett og slett være å ta bussen i 381 dager. De syklet, gikk, hjalp hverandre med skyss og utviste en imponerende disiplin, mens buss-selskapet tapte store penger. I 1956 slo Høyesterett fast at segregering på busser var grunnlovsstridig. Deretter fulgte en rekke fredelige marsjer for allmenne borgerrettigheter.

 

«Noen større seier kan knapt vinnes på noen slagmark», sa president Lyndon B. Johnson i 1965. Martins folk hadde omsider fått stemmerett ved å handle moralsk riktig framfor politisk beleilig. Men kampene krevde mot. Fra og med første aksjon ble han og familien til stadighet truet på livet, utsatt for bombeangrep, Martin ble knivstukket, slått og arrestert 29 ganger. Det var heller ikke ufarlig å protestere. Fredelige demonstranter ble møtt med hunder som beit, hester som trampet dem ned, køller og jernrør, tåregass og vannkanoner med et trykk som kunne flerre barken av trær. Under Barnas marsj i 1963 ble verden vitne til at ei elv av syngende unge brutalt ble angrepet av store politistyrker.

 

Etterhvert forsto Martin at det ikke bare handlet om undertrykking av svarte, men rettferdig fordeling og global fred. Krig er problematisk, langt fra heroisk og svært sjeldent nødvendig. King kom med skarp kritikk av Vietnamkrigen. «Et land som år etter år bruker flere penger på militært forsvar enn sosiale programmer, er på vei mot åndelig død», sa han. Dagens USA holder stilen, presser, truer, lokker sine NATO-partnere til å heve de militære utgiftene, anlegge baser, utplassere atomvåpen og bidra i kriger som er i amerikansk interesse, ikke vår.

 

Martin Luther King oppdaget en klar sammenheng mellom rasisme og klassekamp. Hva er formelle rettigheter verdt hvis man ikke har tilgang til boliger, utdannelse, helsehjelp? Hans siste endringsforsøk, "Poor peoples Campaign", ble hans siste. Døde saken med King? Var og er denne kampen dømt til å mislykkes? Eller vil franskmenn med gule vester til slutt klare å endre dagens politkk i sitt land? I 21 uker på rad har gatene vært fulle, på tross av rå politivold. Det handler om økende ulikheter kloden rundt, og vanlige folk som ofres til fordel for såkalte markedskrefter.

 

«Det kommer en tid da stillhet blir svik», sa Martin om Vietnam. Nå gjelder det oss. I dag har Norge mottatt 9 av 52 rådyre angrepsfly hvorav halvparten skal stå til NATOs rådighet og vil bli sendt på oppdrag allerede i 2020. Hvem skal vi bombe i neste runde? Og vil folk stilltiende tillate nye drap?

 

For tida har 16-åringen Greta Tunstrøm en samlende effekt. Hun har fått verdens unge på beina. De krever politisk klimahandling. Deres kamp er alles, og fredssaken er også deres i og med at militær aktivitet er til enorm belastning for en allerede presset klode. Nei til krig er Ja til klima. Dette er er ikke ei tid å tie i.