Debatt

Fred i vår tid

Si hva du vil om Donald Trump, men han kommer godt overens med diktatorer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sentosa, øya utenfor Singapore der Donald Trump og Kim Jong-un har holdt til de siste dagene, er ikke en hvilken som helst øy. Den er rett og slett ikke det den gir seg ut for å være.

Da myndighetene i Singapore bestemte seg for å gjøre Siloso-stranda på Sentosa om til en turistmagnet, anla de kunstige laguner og lot lage små sydhavsøyer for å pynte opp. På den måten ble alle tankskipene i horisonten kanskje mindre påtrengende.

Det ser fint ut på bilder. Og det føles ganske behagelig. Sanden er ny, ren, finkornet og i perfekt riktig fargesjattering. De små øyene og holmene med palmer på skaper den rette atmosfæren. Men tar du deg en svømmetur ut fra Siloso og helt bort til, helst litt forbi, skiltene som sier at det er forbudt å svømme lenger ut, kan du tydelig se at de pittoreske øyene ikke er ekte. Får du dem på nært nok hold, vil du se konstruksjonene som holder dem oppe. Avstiverne, laget av metallstenger, synes tydelig der det har gått hull på den sandmalte glassfiberen og store flak har deiset i sjøen.

Sånn sett var Sentosa et svært passende valg for fredsforhandlingene – eller nedrustningspraten, atommøtet, dialogshowet – det kan kalles så mangt – mellom USAs president Donald Trump og Nord Koreas diktator Kim Jong-un. Det er umulig å si om dette var ekte, om avtalen de laget er reell eller om ordene de sier er sanne. Om det er fake news eller ekte vare. Den mest presise spådommen er vel frasen vi så ofte har hørt fra Donald Trump: «We’ll see what happens».

Det kan selvfølgelig hende at Trump blir det tredje eksempelet på en amerikansk president fra republikanernes høyre flanke som lykkes i å gjøre en forpliktende, historisk avtale med en mektig diktator: Nixon og Mao, Reagan og Gorbatsjov – og altså Trump og Kim. La oss håpe det. Et slikt alternativ er langt å foretrekke framfor at han blir en ny Neville Chamberlain, som viftet triumferende med avtalen han gjorde med Adolf Hitler, utbrøt at dette betyr «Peace in our time» – «Fred i vår tid» – før helvetet brøt løs.

Kim Jong-un omtales som en mer reformvillig og åpen leder enn sin far Kim Jong-il, Nord-Koreas forrige diktator. Mulig det. Det er også mulig at ryktene om skolejenter som holdes som sexslaver, og grufulle henrettelser der kroppene til ofrene sprenges i filler med antiluftskyts er nettopp det. Bare rykter. Like fullt kan det ikke være noen tvil om at de flotte fotografiene med verdens mektigste mann, foran en vegg av nordkoreanske og amerikanske flagg, er noe Kim ønsket seg. Den nordkoreanske delegasjonen skal ha insistert på at dekorasjonen og designet på møtet framstilte de to landene som likeverdige og jevnbyrdige. Møtet på den kunstige øya er et enormt PR-skup for eneherskeren.

Kim Jong-un er ikke den første undertrykkende diktatoren som har falt i smak hos Trump. Sånn sett passet det at møtet fant sted i Singapore, et land som fortjener betegnelsen «verdens mest velfungerende diktatur». En av grunnene til at det er så trygt der, er at store deler av befolkningen er engasjert i politistyrkene. Det mest eksotiske med Singapores strenge lover, der det totale forbudet mot tyggegummi kanskje er det mest berømte, er ikke de harde straffene. Men det faktum at sjansen for å bli tatt er så fryktelig stor. Du vet aldri hvem på gata eller hvem i T-banevogna som er sivilkledd politi. Du vet bare at det høyst sannsynlig alltid er noen der som følger med på deg.

En oversikt i The Washington Post viser i alle fall at Trump har det med å omtale eneherskere i rosende ordelag: Kim er veldig åpen, veldig ærbar og veldig glad i landet sitt, ifølge Trump. USAs president har også et «veldig godt forhold» til Filippinenes president Rodrigo Duterte. Det saudiarabiske regimet er «fantastisk». Egypts diktator Abdel Fatah al-Sissi er «en fantastisk fyr» og Tyrkias Recep Tayyip Erdogan får «veldig høye karakterer» fra Trump – som også mente at det var «kjempeflott» at Kinas diktator Xi Jinping sørget for å bli president på livstid. Vladimir Putin er kanskje den høyest elskede – han «får en A». All denne rosen står i en ganske grell kontrast til de karakteristikkene og fornærmelsene som blir USAs gamle allierte til del.

Hva skjer nå, mon tro? Får Donald Trump fredsprisen? Blir det velstand og framgang i Nord-Korea? Eller får vi en backlash som ender i konflikt og kaos? Det er mulig noen tør å svare på disse spørsmålene. Men det er sannelig et sjansespill. De to bestevennene fra kunstøya har truet hverandre med atombomber for ikke veldig lenge siden. Trump er notorisk uberegnelig. Kim er et mysterium. Det føles ikke veldig behagelig å tenke på at verdens skjebne ligger i deres hender.

Mer fra: Debatt