Kvinnen skjeller meg ut, hun mener at jeg er skyld i at hun får så dårlig karakter i norsk. Hun begynner å gråte: «Du har ødelagt livet mitt, du kan ikke gi meg 1. Jeg er flink på praksisplass, er glad i gamle mennesker og snakker mye med dem. Med den karakteren får jeg ikke jobb».
Jeg vet jeg har rett, men det hjelper ikke så mye.
Vi befinner oss utenfor klasserommet med en mann som ikke kan forstå hvorfor han har fått 1 i standpunkt i norsk på Vg2. Det siste året har vi vært to lærere i denne klassen på over tjue mann.
Hyggelig har det vært, men noe særlig bedre i norsk har de ikke blitt. Noen har til og med blitt svakere.
Karen vi sitter sammen med i gangen er sint og opprørt. Det er første gang vi har sett ham sånn, han har alltid vært så blid og entusiastisk i timene. Vi trøster ham med at han må fortsette å lese norske aviser, se norsk TV og snakke mye med nordmenn, og vi ønsker ham lykke til videre.
Han smiler litt trist, vi smiler også litt triste, og så er det over.
Frustrasjonene er store hos meg og andre som underviser på Vg1 og 2 videregående opplæring for voksne minoritetselever. I mange av våre klasser strøk de fleste i norsk til jul.
Dette er selvsagt elevene misfornøyd med, og det er tungt og frustrerende å undervise i klasser som ikke har det språklige grunnlaget som skal til for å lykkes med en krevende utdanning på videregående nivå.
I boka «Språkdidaktikk for norsklærere» av Grethe Hilditch og Finn Aarsæter om andrespråkselever konkluderer de med at: «Å lære et nytt språk tar tid.
Cummins regner med fra fem til sju år for å oppnå nivå for kognitiv krevende kommunikasjon på andrespråket.»
Elevene våre møter de samme kravene som andre elever på Vg1 og Vg2.
De fleste har relativt kort botid i Norge og kravene til ståkarakter på Vg2 er ikke innenfor rekkevidde for de fleste med de ressurser og den tiden vi har til rådighet nå. «Målsetningen om å utvikle norskspråklige ferdigheter så fort som mulig er uheldig og lite realistisk», skriver Nergård og Tonne.
Krashens forskning på andrespråktilegnelse viser at elever som blir eksponert for store mengder forståelig informasjon ikke nødvendigvis tilegner seg språket tilfredsstillende.
Han beskriver et følelsesfilter og refererer til negative holdninger som assosieres med følelsene av anspenthet, engstelse og kjedsomhet. Dette skaper en barriere mot læring som siler ut informasjon og gjør den utilgjengelig.
Elevene på voksenopplæringen har, i tillegg til svak grunnleggende språkopplæring, ofte en krevende psykisk ballast som det offentlige ikke har gitt dem tilstrekkelig hjelp til å bearbeide.
Mange av våre elever er spente og engstelige, og enkelte er tydelig traumatiserte.
De fleste er innlærere på et tidlig stadium og er tvunget til å bruke alle sine ressurser på å forstå ordene i budskapet. Derfor sliter de med å få oversikten og må stjele formuleringer fra lærebøkene for å vise at de har forstått sammenhenger de ikke klarer å formulere selv.
Jeg og mange av mine kollegaer opplever de samme utfordringene. Elevene finner seg ikke i karaktersettingen, og politikerne forespeiler disse elevene et utdanningsløp de ikke har et språklig grunnlag for å klare.
Dette kunne det blitt kompensert for med tilstrekkelig tid og ressurser. Slik systemet fungerer nå, blir disse elevene frarøvet muligheten til å oppleve mestring.