Franske tilstander – et frampek om et totalitært Europa

Søndag 21. august kunne Dagsrevyen fortelle at flere franske byer har innført forbud mot bruk av burkini på offentlige steder. Fem kvinner har blitt bøtelagt 38 euro hver for å ha brutt forbudet. De fleste har også fått med seg overgrepet på en muslimsk kvinne på stranden i Nice. Hun ble bedt om å kle av seg, av bevæpnede politifolk, for deretter å bli tildelt en lapp som fortalte henne at hun ikke var kledd etter gjeldende reglement.

Av Sofia Rana og Assad Nasir, styremedlemmer i Norsk-pakistansk Nettverk


Hvorfor denne hysteriske reaksjonen på at noen vil gå på stranden i et plagg som dekker hele kroppen? Det er fordi motivasjonen for bruken av plagget er religiøs. Man kan ikke kalle et samfunn liberalt og fritt når man innfører lover som dikterer hva folk kan eller ikke kan kle på seg. Derfor er ikke Frankrike lenger frihetens og likhetens høyborg. Brorskapet står det vel også heller dårlig til med.

Det som skjer i Frankrike kan man kalle en fryktens politikk. Ytre høyre legge premissene for verdidebattene og det gir seg utslag i en forvrengt og autoritær sekularisme. Offentlig ansatte får ikke bruke religiøse symboler eller plagg, kvinner får ikke bruke heldekkende badedrakt på stranda (så lenge de er muslimske) og skolebarn må velge mellom gris eller ingenting til lunsj. Alt i «sekularismens» navn. Paradokset blir at man vil beskytte folk fra autoritær religion med autoritær liberalisme, slik at den sosiale strukturen degenereres.

Det blåser en høyrevind over Europa, en vind som vil gjøre livet surt og vanskelig for minoritetsgrupper. Særlig muslimer. Partiene på den politiske høyresiden i Europa fører en hatsk og fremmedgjørende retorikk. Eksempler på dette finner vi i flere land. Også på andre siden av Atlanterhavet. Isolert sett kan alle debattene om forbud mot hijab og burkini, om å stenge moskeer og ikke minst forargelsen over at muslimer vil ha halalkjøtt, virke nærmest ubetydelige. Men i sum setter debattene spor som kan være vanskelige å endre i ettertid. Holdninger som vi tidligere ville vurdere som høyreekstreme, får legitimitet som helt ordinære, og vi vil ikke engang heve et øyebryn, langt ifra ta til motmæle.

Et sekulært samfunn er ikke nødvendigvis et ikke-religiøst samfunn. I et moderne Europa bør vi kunne leve side om side, til tross for ulik tro og etnisitet. Det er ikke burkinien som er en trussel, men alle de som vil forby den. De som ivrer for en forbudslinje, taler for et enfoldig, homogent og intolerant samfunn. Det er ikke hijaben som truer demokratiet og friheten, men de som ikke kan tåle at noen velger annerledes enn dem. Etter episoden i Nice er det flere som argumenterer med at det er slik loven er i Frankrike. Den må enkelt og greit følges, uansett hvor ydmykende og totalitær loven er, slik vestlige må innrette seg etter lover og regler i bakvendte land som Iran eller Saudi Arabia. Når vi bruker land som disse som argumenter for vestlig politikk, har vi virkelig kommet langt. Skal land med ekstremt kritikkverdige forhold når det kommer til menneskerettigheter, likestilling, og diskriminering av minoriteter få legge premissene for hvordan vi bekjemper ekstremisme i Europa?