Nasjonal Front i Frankrike og hos Sverigedemokraterna i Sverige, er begge eksempler på to høyreekstreme partier som et godt stykke på vei har lykkes i å moderere seg utad og framstå som mindre ekstreme for slik å trekke til seg stadig nye velgergrupper. Partiene fremstår ikke lenger utad som åpenbart rasistiske, men de uttrykker en sterk motstand mot hva de betegner som masseinnvandringen og spesielt fra Afrika, Midtøsten og muslimske land.
Argumentasjonen er at den såkalte masseinnvandringen fører til at de respektive landene forandres til det ugjenkjennelige. For eksempel henholdsvis svensk og fransk etnisitet og tilhørende kultur, blir derfor truet av en masseinnvandring som følge av at gruppene med innvandrere krever kulturell likeverdighet og at deres respektive minoritetskulturer skal respekteres.
De høyreradikale partiene som tidligere var mer ekstreme og antiparlamentariske i sine uttrykksformer, har fått en mer polert fasade. De stiller i dress istedenfor i skinnjakker og boots som snauklipte skinheads. Argumentasjonen utad er blitt mer dannet og moderert for å tekkes nye velgergrupper. Det er brutt barrierer i land som Sverige og Frankrike og det er ikke lenger tabu for "folk flest", vanlige velgere, å stemme på høyreradikale alternativer som Sverigedemokraterne og Nasjonal Front.
Istedenfor åpenbart rasistiske uttalelser, snakkes det nå om at innvandrergrupper truer den etniske kulturen i europeiske nasjonalstater og at etniske europeiske nasjonaliteter, føler seg som fremmede i eget land og at visse bydeler er blitt nærmest shariakontrollerte områder dominert av arabisktalende innvandrere og kriminelle innvadringsgjenger fra Midtøsten og Nord-Afrika. For eksempel blir bydelen Rosengård i Malmø ofte trukket fram som et kroneksempel på hvor galt det vil gå med det øvrige Sverige og med øvrige europeiske land hvis ikke europeiske politikere får stoppet den angivelige masseinnvandringen.
De høyreradikale og deres mer moderate populistiske ”slektninger” (Sverigedemokraterna som høyreradikale og det norske Fremskrittspartiet som høyrepopulistisk) profiterer åpenbart på folks frykt for den kulturelle andre, for det såkalte fremmedkulturelle. Implisitt er det også en framtidsfrykt hvor framtiden av de høyreradikale beskrives i apokalyptiske termer hvor de europeiske distinkte kulturene og nasjonene har mistet sin kulturelle egenart og identitet i en babelsk forvirring i masseinnvandringens tegn og hvor islam, de mer konservative og radikale utgavene av islam, er i ferd med å overta store deler av de europeiske samfunnene og spesielt storbyene hvor masseinnvandringen har fått sitt største nedslagsfelt.
Frykten for den kulturelle andre ledsages altså samtidig av en framtidsfrykt av apokalyptiske dimensjoner. De høyreradikale mener denne utviklingen er uunngåelig såfremt man ikke radikalt legger om innvandringspolitikken og stopper innvandringen til Europa. Grensene omkring Europa og de europeiske nasjonene må slik hermetisk lukkes for å forhindre innvandring fra ikke-europeiske/ikke-vestlige områder. Istedet skal flyktninger og asylsøkere hjelpes i oppsamlingsleirer i sine nærområder. I kampen om de europeiske velgerne vil innvandringsspørsmålet neppe bli mindre aktuelt stilt opp mot massearbeidsledighet og økonomiske og sosiale problemer i EU-området.
Skal de høyreradikale og ekstreme fremmedfiendtlige og rasistiske partiene bekjempes og forhindres fra å bli aksepterte politiske alternativer, må det tas et oppgør med den etablerte politiske kulturens unnfallenhet som til en viss grad har fått dominere. Det nytter ikke å unnlate å ta opp problematiske sider ved ikke-europeisk/ikke-vestlig innvandring lengre. Rasistiske holdninger og kynisk utnyttelse av fremmedfrykt fra høyreradikale/ekstreme, må samtidig bekjempes hvorenn det måtte forekomme.
