Fragmentering i terrorens tid

Stigmatisering og fiendebilder skaper fragmentering og forsterker ytterpunktene i samfunnsdebatten. Vi kan bekjempe dette gjennom å stå samlet – også når rosene er tørket inn og glasskårene fjernet fra Oslos gater.

Den ufattelige tragedien den 22. juli er ennå et åpent sår i det norske folk. I en forferdelig tid må vi bare håpe at det gamle ordtaket «tiden leger alle sår» er mer enn en klisjé. I mellomtiden gjenstår det like mange spørsmål som antall blomster i Oslos sentrumsgater.

Nå nærmer tida seg for tanker om hvilke konsekvenser dette angrepet vil og bør få for det norske samfunnet. Midt oppe i sjokket, lammelsen og sorgen, er dette et av spørsmålene som har presset seg på hos meg: Hvordan ville mediedekningen, debatten og retorikken vært dersom gjerningsmannen hadde vært en «muslimsk (nord) mann av utenlandsk opprinnelse»? Hadde det norske folk klart å opptre like samlet? Hadde gatene vært like «fylt av kjærlighet»? Hadde vi da klart «å besvare grusomhet med nærhet»? Og «å møte hat med samhold»? Eller hadde vi blitt splittet i «oss» mot «dem»?

Paralleller mellom terroren den 22. juli 2011 og den som rammet USA 11. september 2001 har for lengst blitt trukket. Menneskene som står bak begge disse grufulle aksjonene har klart å skrive seg inn i historien med umiddelbar effekt. De har minst én ting til felles: De er terrorister. Og noe av det de siste dagenes grusomme forløp har vist oss, er at en terrorist er en terrorist, uansett nasjonalitet, hudfarge eller religion. Det er nå klart at terroristen i Oslo og på Utøya ikke er av muslimsk opprinnelse, slik hans medterrorister i USA i 2001 var det. Men på samme måte som dem, legitimerer han sin handlinger med en grufull ideologi. Og den er vanskelig å forstå for de aller fleste av oss.

Det er flere likheter mellom denne høyreekstreme terroristen og islamistisk-ekstreme terrorister, på tross av at de selv neppe opplever seg som ideologiske brødre. De bruker sjokk og frykt for å nå fram med sin ideologi og sitt politiske budskap til et stort publikum. Dette gjør de ved å ty til vold mot forsvarsløse og intetanende mennesker som blir tilfeldige ofre i terroristenes søken etter politisk innflytelse. De påstår, og mener selv, at de handler til sitt folks «beste», og håper på støtte og belønning fra sin Gud. Det ser vi for eksempel i den norske terroristens dagbok, hvor han beskriver sin bønn til Gud kort tid før angrepet. Her forklarer han hvorfor han måtte gjøre det han var i ferd med å gjøre.

Da det tidlig ble klart at terroristen har en fortid i Frp, hadde Siv Jensen rett i at det var tid for å «stå sammen i sorgen, og ikke angripe hverandre». Den rystende terroren og folkets massive motrespons har nettopp vist at én persons ekstreme holdninger på ingen måte er representative for noen gruppe som gjerningsmannen har et eller annet til felles med. Det være seg hudfarge, religion eller partipolitisk tilhørighet. Likevel har jeg spurt meg selv: Hadde Jensen vært like opptatt av sorgen, og å legge de politiske angrepene til side, dersom gjerningsmannen hadde hatt innvandrerbakgrunn?

I fjor publiserte jeg kronikken «Kravet på forklaring» i Dagsavisen, basert på min masteroppgave. Her beskrev jeg hvordan personer med muslimsk bakgrunn i lys av 11. september og annen islamistisk terrorisme opplevde at muslimer – som gruppe – ble utsatt for generalisering, stigmatisering og marginalisering. I en slik sammenheng øker sannsynligheten for at man trekker nærmere andre i samme situasjon som seg selv. Dermed er det fare for at det skapes lukkede grupper hvor tette bånd innad i gruppen, og stadig større avstand til samfunnet utenfor, er tendenser som forsterkes. Slik styrkes «oss mot dem»-mentaliteten.

Kronikken fikk mange reaksjoner på Dagsavisens nettsider. De fleste av kommentatorene tok til motmæle mot mitt budskap, noen i sterkere ordelag enn andre. Noen mente at muslimer og deres verdier er uforenlige med norske verdier. Noen refererte til at etniske nordmenn ikke har sett andre utveier enn å flytte fra Groruddalen i Oslo. Og en del konkluderte i følgende baner: «Hvis ikke muslimene liker hvordan de har det i vårt land, kan de bare dra sin vei».

For meg viste slike kommentarer først og fremst at multikulturalisme i praksis er alt annet enn uproblematisk. Samtidig er det klart at slike meninger blant nordmenn, uansett om de utgjør en stor eller liten andel av befolkningen, ikke kan ignoreres. I demokratiets ånd, og framtidig økt varsomhet og beredskap til tross, må også personer med denne type meninger ha frihet til å uttrykke seg i det offentlige rom, og oppleve at de blir hørt. Ellers er det fare for forsterkede høyreekstreme bevegelser hvor folk søker sammen i fora der de nettopp blir hørt. Det er nemlig generalisering, stigmatisering og fiendebilder som skaper fragmentering i samfunnet.

Det er et milelangt steg mellom å ytre sine meninger og å ta i bruk de forferdelige midlene vi var vitne til 22. juli. De vanskeligste dilemmaene oppstår imidlertid når slike meninger innskrenker andres rettigheter i samfunnet, deriblant religionsfrihet og individets sikkerhet. Eller at ytringsfriheten benyttes til å hindre andres ytringsfrihet. Dermed blir spørsmålet hvordan vi kan motvirke ekstreme holdninger og handlinger uten å innskrenke friheten som individet har krav på i vårt demokrati.

Dette er selvfølgelig spørsmål jeg ikke har noe entydig svar på. Men én ting er jeg ganske sikker på: Ekstreme ytterpunkter med splittende budskap er noe vi må bekjempe, uansett form og farge. Og de kan kun bekjempes dersom vi, flertallet, står samlet mot de ekstreme ytterligheter som truer med å splitte vårt samfunn.

De siste dagene har vi oppdaget vår unike evne til nettopp å stå samlet. I rosetoget i Oslo deltok også en stor andel av de «masseimporterte muslimene» som terroristen ville «beskytte» Norge og Europa mot. De gikk side om side med etniske nordmenn, og sikher for den saks skyld. Sammen sørget de over tap av uskyldige liv, viste sin støtte til de skadde og etterlatte, og markerte at de ikke vil akseptere denne enkeltpersonens ufattelige ondskap.

Det viktige nå og i tida framover er at vi fortsetter å stå samlet – lenge etter at rosene er tørket inn og glasskårene fjernet fra Oslos gater.