Fra svart til grønt

Sol, vind og vann er framtidas energiformer med sterke muligheter for solid økonomisk vekst. Olje og kull er det ikke.

Denne helgen pågår det forhandlinger i Stortinget om et avgjørende klimapolitisk spørsmål: Skal SPU, Statens Pensjonsfond Utland (oljefondet på folkemunne) få adgang til å investere i unoterte aksjer innen fornybar energi og infrastruktur i framvoksende økonomier? Finansminister Siv Jensen og regjeringen ønsker ikke dette, til tross for at regjeringspartner Høyre tidligere har gått inn for det.

Begrunnelsen for å nekte SPU å gjøre slike investeringer, framstår som svake og lite konsekvente. Siv Jensen har framholdt at «Politiske prioriteringer hører hjemme i statsbudsjettet. Ikke-finansielle mål kan ha kostnader i form av lavere velstand for framtidige generasjoner». Men det er et faktum at oljefondet allerede brukes til å nå politiske mål. Etikkutvalget sikrer at norske investeringer ikke rettes mot kjernevåpen, korrupte firmaer, tobakksindustri og så videre. Det er absolutt ingen grunn til at et av verdens største statlige investeringsfond skal unnlate å plassere sine midler slik at det bidrar til at den globale klimapolitikken styrkes.

Argumentene om at satsing på markeder knyttet til fornybar energi og infrastruktur vil være ulønnsomt, har også svært lite for seg. Tvert imot burde det være ganske åpenbart at sol, vind og vann er framtidas energiformer med sterke muligheter for solid økonomisk vekst. Olje og kull er det ikke. Eller som stiftelsen Zero så treffende har sagt det: «Norge setter penger på fortida, ikke framtida».

Norges Bank har selv gitt tydelig uttrykk for at det er gjennomførbart å gå inn i disse markedene. Finansdepartementets egen ekspertgruppe anbefaler at SPU tillates brukt til slike investeringer. Det framstår derfor som både uforståelig og konstruert å hevde at dette skulle være så vanskelig. Tvert imot vil en åpning for investeringer i grønn energi og infrastruktur være fornuftig, målrettet klimapolitikk og en god økonomisk investering.