Fra statsleder til paranoid schizofren

Fri vilje forutsetter en psykisk grunnmur som har nådd et ­­utviklingsnivå som gjør dette mulig.

I en kronikk i Arbeiderbladet i 1933 diagnostiserte psykiateren Johan Scharffenberg Hitler som paranoid psykopat. Scharffenberg hadde aldri møtt Hitler. Scharffenberg så et mønster, et mønster direkte observasjon og mange som hadde møtt Hitler ikke hadde sett. Rett før sin død advarte Lenin mot å gi Stalin for mye makt. Lenin hadde også sett et mønster, et mønster som skremte han. Mange hadde møtt Stalin, få hadde sett det samme som Lenin. Da psykologen kom hjem til et pent vestkanthjem i Oslo der alt så greit ut på overflaten, merket han likevel at det var noe som ikke stemte. En gutt på fire år og en mor-barn relasjon var ikke som den skulle. Mange hadde vært på besøk, få hadde sett det samme som psykologen. At få av oss evner å se mønstre og legge sammen to og to har konsekvenser.

Hitler, Stalin og Breivik uttrykker dette på en brutal måte. Breivik har som Hitler og Stalin påført menneskeheten et traume. Dette virker i liten grad å plage han. Når et behov antar en så primitiv form som hos Breivik, kan det som Shakespeare uttrykker, oppleves som: «å være eller ikke være». At en slik dynamikk har lite med paranoid schizofreni å gjøre, er det vel snart bare de to rettspsykiaterne, servile tjenere av systemet og inhabile kollegiale bånd som ikke ser.

I sin siste bok «Min kamp» skriver Knausgård: «Uansett hvor ødelagt et menneske er, uansett hvor skakkjørt dets sjel er blitt, er det også alltid et menneske som kan velge. Knausgård fører oss rett til sakens kjerne: Er Breivik ansvarlig for sine handlinger, har han frihet til å velge og har han fri vilje som deg og meg? For å belyse dette kan en sammenligning av Hitler og Breivik være nyttig. Hitler hatet jøder, Breivik hater muslimer. Hitler ville lage en ny arisk rase, det samme vil Breivik. Hitler skrev «Mein Kampf», Breivik skrev sitt «Manifest». Hitler så på seg selv som frelser, det samme gjør Breivik. At dette representerer et mønster blir stadig tydeligere, men hva betyr dette mønsteret?

Hitler og Breiviks fiendebilde av jøder og muslimer uttrykker en svart-hvitt tenkning kalt splitting. Dette er en primitiv måte å forholde seg til virkeligheten på. Evnen til å integrere det gode og onde er i liten grad utviklet. Når en voksen har et mønster i å gjøre dette, vil det skade realitetstestingen og evnen til syntetisering. En unyansert og urealistisk opplevelse og representasjon av virkeligheten på vil da bli resultatet. Dette skinner igjennom hos Hitler og Breivik.

Deres hat mot jøder og muslimer har derfor mye av sin drivkraft i en uutviklet evne til å integrere det gode og onde. De har sånn sett en alvorlig strukturell skade som i liten grad gjør dem utrustet til å møte og reagere på virkeligheten som deg og meg. Å diagnostisere dette som bisarre vrangforestillinger som rettspsykiaterne har gjort, gir liten mening. Går vi tilbake til Knausgård og hans tanker om at mennesket alltid kan velge, vil da Hitler og Breivik være skyldige? Når viljen står fram som bydende og tvingende har man da frihet til å velge? Når verden er svart-hvitt vil ikke handlingene også bli det? Når viljen er sperret inne i et fengsel av primitive behov som konstant øver press, kan man da kalle dette fri vilje?

Hitlers og Breiviks valg og handlinger preges av primitivitet. Hitler gasset i hjel menn, barn og kvinner, Brevik skjøt dem. Hva er drivkraften bak dette? Ren ondskap, vil mange si. Det må imidlertid ligge noe bak ondskapen, for mennesker er ikke født onde. Både Hitler og Breivik sto fram som mislykket i forkant av deres ugjerninger. Ingen av dem hadde utdannelse, erfaring med kvinner eller vært i fast jobb over lengre tid. Det er imidlertid mange som er mislykket, de blir ikke som Hitler og Breivik for det. Plasserer vi Hitlers og Breviks representasjon av seg selv som Europas redningsmenn, sammen med behovet og ideen om et nytt arisk overmenneske, peker mye i retning av en selvfølelse og en regulering av denne som primitiv og skadet. En personlighet der narsissistiske behov utgjør en destruktiv drivkraft og der selvfølelsen virker fiksert og ytre regulert. Vi snakker også her om en alvorlig strukturell skade.

Plasserer vi Hitler og Breivik i denne konteksten gir det mye mening. Begge står fram som grenseløse i måten de henter anerkjennelse og oppnår oppmerksomhet på. De gjemmer seg begge bak ideologi og politikk, men det er deres egen selvbiografi og selvrepresentasjon det virkelig handler om. For oss andre er det absurd å sprenge regjeringskvartalet og skyte 67 menn, barn og kvinner for å bli sett. For Brevik kan dette oppleves som å være eller ikke være. Han har tildelt seg selv en posisjon og rolle og med et primitivt narsissistisk behov har han lenger ikke noe valg, forpliktelsen er total. Han gjør det han må for å etablere og bekrefte sin nye identitet som Europas redningsmann. Gir 22. juli han dette, holder det for han. At andre må dø i prosessen berører han lite. Å bli sett er å bli bekreftet, noe han aldri har blitt før nå. Med splitting som bakteppe, kan dette nærmest betegnes som liv eller død. Breivik har skrevet sitt «Manifest» som Hitler skrev «Mein Kampf» hvor de begge iscenesetter seg selv som ledere og frelsere. Å diagnostisere dette som grandiose vrangforestillinger som gitt av de to rettspsykiaterne, gir igjen lite mening.

Plasserer vi Breivik i en sammenheng som dette, der alvorlige strukturelle skader i den psykiske grunnmuren uttrykkes gjennom en stanset utvikling som setter evnen til realitetstesting, syntetisering og selvfølelsesreguleringen ut av spill, ser vi tydelig konturene av et menneske som drives av helt andre krefter enn den frie vilje. I denne sammenhengen blir derfor Knausgårds tanker om et menneske som alltid kan velge urealistiske. Det tilhører sådan hans eget univers: romanen. Breivik er derfor ikke skyldig og heller ikke paranoid schizofren, men noe som stikker langt dypere enn dette.

Kronikken ble publisert i Dagsavisen 16. desember 2011.