Kultur

Fra seilingsplikt til yrkesforbud

Jon Michelets roman viser at det finnes kilder som ikke er studert og temaer som ikke er belyst.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jon Michelet lanserte nylig «Blodige strender», bind fire i romanverket om krigsseileren Halvor Skramstad. Disiplinering og kontroll av de norske sjøfolkene er et tydelig hovedtema denne gangen. Forfatteren hevdet i Dagsavisen tidligere i år at han ved å skrive om temaer som sjøfartsdomstoler, svartelister og militærfengsler for sjøfolk, tar opp temaer som knapt tidligere er behandlet i den historiske litteraturen om de norske krigsseilerne. Men hva er egentlig kjent om disse temaene fra før?

Sjøfartsdomstolene er det mest etablert kunnskap om, selv om de ikke er omtalt i de mest kjente oversiktsverkene om krigsseilerne. Hvordan domstolene ble til forteller oss mye. Det startet sommeren 1940 med at norske eksilmyndigheter i London klagde til sine britiske kolleger over manglende maktmidler overfor sine egne sjøfolk. Plikten til å seile ble gradvis utvidet blant nordmenn i utlandet. For å kunne gjennomføre dette trengtes hjelp. Det var også behov for å kunne straffe forsentkomming, fyll og ordrenekt. Sommeren 1940 hadde reduksjon av krigstillegget i lønna og manglende bevæpning på skipene ført til streiker og protester på norske skip. Disse aksjonene bidro også til ønske om sterkere kontroll.

Norske tankskip fraktet rundt halvparten av alt drivstoff til Storbritannia under «The Battle of Britain» i 1940. For britene var den norske handelsflåten derfor altfor viktig til at håndteringen av sjøfolkene om bord kunne overlates til nordmennene alene. Det var bakgrunnen for at det var britiske myndigheter som konkret tiltak foreslo at det kunne opprettes selvstendige norske sjøfartsdomstoler i landet. Internt i Storbritannia varierte imidlertid synspunktene på denne nyvinningen. En sentral embedsmann trakk paralleller til den katolske kirkens domstoler i middelalderen, og viste til at selv ikke paven krevde at disse domstolene ble autorisert gjennom britisk lov.

I krig må ofte prinsipper vike, men først i mai 1941 ble tillatelse gitt i det britiske Underhuset om å etablere norske og andre allierte sjøfartsdomstoler, etter at Churchill selv hadde grepet inn og understreket hvor viktig domstolene var for å vinne kampen som pågikk mot de tyske ubåtene i Atlanterhavet. Da var det helt avgjørende at man hadde nok sjøfolk.

Blant de tyskokkuperte landene hadde Norge og Nederland de største handelsflåtene. Disse landenes eksilregjeringer var også de to første til å etablere sjøfartsdomstoler i Storbritannia. Fra november 1941 var de norske domstolene i drift i havnebyene London, Cardiff, Liverpool, Newcastle og Glasgow. Her ble norske sjøfolk dømt dersom de nektet å seile eller stod ansvarlige for kriminelle handlinger om bord på skipene. Bøter var den vanligste straffeformen, men 390 nordmenn ble også dømt til fengselsstraffer. Norske myndigheter i eksil var så tilfredse med denne ordningen at de sammen med andre allierte land forsøkte å få etablert liknende domstoler i USA. Men dette viste seg umulig å få amerikanerne med på. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter bidro i stedet ved å internere norske og andre allierte sjøfolk som nektet å seile. Sjøfolk ble samlet på Ellis Island hvor de fikk valget mellom å seile igjen eller bli deportert til Storbri­tannia, hvor de kunne stilles for en sjøfartsdomstol.

De fleste som ble arrestert valgte å seile likevel. Med nær 30.000 sjøfolk i den norske uteflåten måtte man forvente at mange ikke ønsket å utsette seg for farene det innebar å være et høyt prioritert militært mål. Det bør ikke være noen overraskelse eller skam knyttet til det faktum at det i handelsflåten fantes problemer med fyll, vold, rømming og forsentkomming når det var krig. Det samme skjedde på britiske og andre allierte skip. Mer interessant er det å se hvordan dette ble håndtert av myndighetene.

Her kommer det såkalte «Bad Elements-arkivet» inn i bildet, som Jon Michelet skriver om i sin nye bok – om frykten for å havne her og så bli svartelistet. Dette var et arkiv som trolig ble opprettet i 1942, og som registrerte sjøfolks ulike «forsømmelser» og brudd på regler. Det var også et virkemiddel for å disiplinere og kontrollere sjøfolkene. Fra 1944 kunne de som hadde tre forseelser eller mer, bli nektet å seile på norske skip. Fram til krigens slutt ble 185 sjøfolk utestengt fra den norske handelsflåten på denne måten – altså godt under en prosent av mannskapene. At det norske statsrederiet Nortraship gjerne ville ha utelukket flere, illustreres med denne kommentaren i 1946:

«Disse tall illustrerer det faktum at man så lenge krigen varte på grunn av knappheten på mannskaper ikke kunne tillate sig å utelukke så mange sjømenn som kunne vært ønskelig for å bli av med alle mindreverdige elementer.»

Da freden kom ble tilgangen på sjøfolk større, og svartelisting på grunnlag av Bad Elements-arkivet kunne brukes hyppigere. De ulike listene over de som hadde blitt straffet, utelukket eller rapportert for tre forsømmelser, ble spredt rundt til ulike norske instanser i 1946. Det er ikke usannsynlig at noen som en konsekvens av dette i praksis fikk yrkesforbud etter krigen, uten hensyn til de særegne omstendighetene krigen var og uten mulighet til å forsvare seg. Mer forskning må til for å kunne si i hvor stor grad dette også utgjør en del av krigsseilernes historie.

Det samme kan sies om det tredje og mest brutale maktmiddelet mot sjøfolkene som Michelet beskriver i sin nye bok; militærfengsel. I hvor stor utstrekning norske sjøfolk ble plassert her, er ukjent. Selv om sjøfolkene i utgangspunktet var sivile, gjorde mange tjeneste som kanonskyttere om bord. Dermed var de også som militære å regne og kunne bli lagt under de samme strenge krav som soldater. Et militærfengsel har normalt kummerlige forhold under en krig, for ikke å virke forlokkende for personer som vil unngå militærtjeneste. I krig viker de fleste menneskelige hensyn, og det fikk åpenbart også norske sjøfolk merke.

At krigsseilere kunne havne i Bad Elements-arkiver og allierte militærfengsler, er Jon Michelet trolig den første til å skrive om. Han har gjennom sitt forfatterskap om krigsseilerne fått tilgang til privat arkivmateriale som ingen historikere har sett før. Informasjonen fra disse kildene blir altså formidlet videre gjennom fiksjonen.

De siste 20 årene har mange uten historiefaglig bakgrunn bidratt til ny kunnskap og nye perspektiver på historien om andre verdenskrig i Norge. For oss historikere bør ikke det ses på som en trussel – vi har naturligvis ikke monopol på å grave i fortiden. Dessuten er fortiden mer enn stor nok for alle å granske i, også historien til krigsseilerne. Flere historikere burde grave dypere i denne. Jon Michelets roman viser at det finnes kilder som ikke er studert og temaer som ikke er belyst. I tillegg er det mange perspektiver som ikke er testet ut. Også historien om krigsseilerne må stadig skrives på nytt, for å gi en bedre forståelse av hva det innebar å seile for Norge i krig.

Kronikkforfatteren har vært konsulent for bind 3 og 4 av Michelets bøker om krigsseilerne.

I krig må ofte prinsipper vike.

Mer fra: Kultur