En artikkelserie i Aftenposten i 2001 vekket sympati for de narkomane. Rusreformen i 2004 fulgte helsereformen med liberalistiske overtoner og organisering. Slagordet fra sentrale politikere ble: «fra plata til rikshospitalet».
Platas praksis. I dag bortvises narkomane fra sentrum for å se narkomane ut, eller for å kunne virke som man kan komme til å gjøre noe kriminelt. Som for eksempel å kjøpe stoff. Høye bøter rekvireres for å overtrede muntlige bortvisningsvedtak uten klageadgang, eller for å bli tatt med en brukerdose innenfor angitte plasser. Vi har blitt mer repressive.
Ideologi virker. Filosofen Žižek hevder vi misoppfatter når vi er styrt av ideologi. Vi tror vi lever i post-ideologiske samfunn der kunnskap og pragmatisme dominerer. Den samme forestillingen lå bak rusreformen som skulle «tone ned ideologi» til fordel for kunnskap og kvalitet. Samfunnets oppgjør med ideologi må ses opp mot praksisen overfor den rusavhengige i samfunnet.
Et eksempel Žižek bruker for å forklare ideologi er «Starbucks». En del av pengene man betaler for en kaffe der går til en veldedig sak. Inkludert i prisen for varen kjøper du deg fri fra skammen over forbruket. Jeg gjør noe bra = kapitalisme er bra. En sentral ideologisk funksjon ved kapitalismen.
Meningen bak sympatien. Conchita fikk meg til å tenke på om ikke samfunnets sympati for den narkomane følger et lignende mønster. I så fall vil side opp- og side ned i avisene med bilder av skitne negler som holder metadonflasker, byller, sår og injiseringer i skitne lysker, halspulsårer, akkompagnert med medynk for «de svakeste blant oss», fremstå litt annerledes. Fascineres vi av nedverdigelsen og elendigheten? Vi ser ikke «Pinlige sykdommer» på TV fordi vi er opptatt av sykdomslære. Vi begjærer (å se på) vaginale utslett.