Etter en historisk tørr og varm sommer kan vi tydelig se klimaendringene rundt oss. Samtidig har vi tilrettelagt for å hente ut mest mulig olje. Dette skjer, vel vitende om at ⅔ av oljereservene må bli liggende under bakken om vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Hykleriet er ekstremt.
Norge har i lang tid gjort det vi kan for å utvikle mest mulig olje, og få mest mulig inntekter fra olja inn til statskassa. Pengene smaker søtt, men samtidig ignorerer vi bismaken av klimagassutslippene. Det blir for dumt å fraskrive oss ansvaret for klimagassutslippene fra olja som produseres i Norge, bare fordi den slippes ut andre steder.
Det er en gåte hvorfor vi gir subsidier til å produsere mest mulig olje, samtidig som vi vet at det er fornybar energi verden må leve av i framtiden. Den kortsiktige tankegangen bak pengene vi gir til oljebransjen gjør at vi bygger ut ulønnsomme oljefelt, når vi heller burde burde brukt pengene på utvikling av fornybar energi. Samtidig har over 100 personer dødd av skogbrannene verden rundt, bare i sommer.
Om vi virkelig mener at klimakrisen er vår tids største utfordring, må vi også vise det i politikken vi står for. Argumentene om "stabile rammevilkår" handler om et ønske om fortsatt tut og kjør på statens regning for ulønnsom oljeproduksjon. Det går ikke an. Det er ingenting stabilt med dødelige klimaendringer eller landbrukstørke.
Vi må heller tørre å investere i fornybare bedrifter verden rundt for å drive teknologien framover og øke lønnsomheten av fornybar energi. Vi kan skape muligheten for et fornybarsamfunn hvis vi tilrettelegger for det. Hvis vi tør å følge ordene med handling. Men, bare da kan vi med hånden på hjertet si at vi virkelig kjemper mot klimaendringene.